Foto: Tine SA. |
Fakta har virkelig vært mangelvare i
denne saken.
Kort fortalt mener Tine at navnet
«Jarlsberg» viser til et bestemt produkt. På dette grunnlaget
varemerkeregistrerte de navnet i 1972. Synnøve Finden hevder derimot at navnet «Jarlsberg» viser til en generell ostetype, og er
så gammelt at ingen kan eie det.
Og her blir ostens – og navnets –
historie klemt mellom to store PR-maskinerier som ikke nødvendigvis
tar hensyn til objektivitet og historisk metode. Dermed blir sannheten, igjen, krigens første offer.
Jeg skal prøve å fortelle historien om Jarlsberg-navnet i henhold til hva kildene forteller, ikke hva et firma ønsker å fortelle oss.
Jeg skal prøve å fortelle historien om Jarlsberg-navnet i henhold til hva kildene forteller, ikke hva et firma ønsker å fortelle oss.
Tidligere var den allmenne oppfatning at
Jarlsbergostens navn skrev seg fra godset av samme navn, den historiske
kongsgården og senere grevskapet Jarlsberg i det som i dag heter Vestfold. Her fantes et
av landets første ysterier, som ifølge godsets eget regnskap
produserte sveitserost for salg både i nabobyene og hovedstaden fra
1815 til 1832. [1] Men hvorvidt de kalte denne
osten «Jarlsberg», har det vært flere sterke meninger om.
Statsviteren Odd Gunnar Skagestad har i
et stort antall tekster avvist forbindelsen mellom osten og godset
Jarlsberg:
«Ingen steder
finner man imidlertid dokumentasjon eller annet empirisk belegg for
at så skal ha vært tilfelle, og påstanden må trygt kunne avvises
som uhistorisk og feilaktig.» [2]
I stedet tar han til orde for å
løfte fram sin egen tippoldefar, Vestfoldbonden Anders Larsen Bakke (1815–1899) på gården Østre Bakke, som den første Jarlsbergprodusent på 1850-tallet. [3] Sammenhengen mellom godset
og osten avfeier Skagestad som uhistorisk flottenfeieri:
«Har kanskje noen
latt seg forelede av en besnærende og pirrende forestilling om
kulinarisk bevisstgjorde grever og baroner som ostentativt boltret
seg i ysteriet og mesket seg med dets gastronomiske lekkerbiskener,
en forestilling som presumptivt skulle forlene osten med ekstra noble
kvaliteter?» [4]
Jeg klandrer ikke Skagestad for ikke å
ha funnet noen slik dokumentasjon, for den har virkelig gjemt seg
godt. Men derfra til å påstå at en slik kilde ikke ikke
kan finnes, er et stort og uforsvarlig sprang. Et fravær av positiv
bekreftelse utgjør selvsagt ikke en negativ bekreftelse.
For navnet ble først brukt av
Jarlsberg hovedgård. Det ser vi av følgende annonse i «Den Norske
Rigstidende» fra 20. september 1824:
«Jarlsberg-Ost af
bedste Sort sælges i Christiania hos Kjøbmand J. Nielsen, paa Moss
hos Vice-Konsul N. Gude, i Laurvig hos Kjøbmand Buchholm samt her
paa Fabriken for 16 Skilling pr. Pund.
Jarlsberg, den 17.
September 1824.
Peter Sverdrup.» [5]
Fra avisen Den Norske Rigstidende, 20 september 1824. |
Peter Sverdrup var sønn av Jacob Sverdrup, bestyreren på Jarlsberg gård. Sønnen drev underbruket Rise, som også produserte ost ... mens Anders Larsen Bakke fremdeles var åtte år gammel.
Bakkes meritter som yster blir først
trukket fram i en lokalhistorisk bok fra 1907, [6] og gjengir etter alt å dømme lokal muntlig tradisjon. (Henvisningen til amtsberetningen fra 1855, som Skagestad siterer hyppig, gjelder Bakkes inntekter og ikke produksjon av noen navngitt ost.) At Bakke i voksen alder har blitt den
største produsenten av ost med navnet Jarlsberg, er det ingen grunn
til å tvile på. Som vi skal se, kan både markedsandeler og
navnetilknytning variere voldsomt i løpet av noen generasjoner.
Det er fristende å se historien om
Bakke som et tilfelle av postmoderne myteknusing som har gått litt
over styr. Det finnes, som Skagestad påpeker, utallige tilfeller av
at man kobler en bedrift, eller enda vanligere en slekt, opp mot det
adelige og «fine». I mange tilfeller har dette vært basert på ren
fantasi, og i vår egalitære tid har slikt snobberi fått en flau
bismak. At en enkel, hardtarbeidende bonde sto bak denne nå så
berømte nyvinningen er selvsagt en bedre historie.
Men om Anders Larsen Bakke var
hardarbeidende, så var han ikke enkel: storbonden var en av amtets
rikeste menn og eide flere ysterier både i Norge og Sverige. Og han
var rett og slett ikke den første som laget ost og kalte den
Jarlsberg.
Han var heller ikke den siste.
Juss
Hva betyr så dette for den pågående
navnestriden mellom to moderne firmaer? Absolutt ingenting. Til tross
for den gjengse oppfatningen av at «gamle» ord og uttrykk ikke kan
varemerkeregistreres, så sier jussen noe helt annet.
Ifølge Lov om beskyttelse av varemerker, §14b, kan man ikke registrere begreper som «i
alminnelig språkbruk (...) utgjør sedvanlige betegnelser for varen
eller tjenesten». Man kan for eksempel ikke registrere eierskap til
ord som «sjokolade» eller «hotell».
Et interessant eksempel er den kjente
potetgull-saken fra i fjor, hvor Maarud hevdet å ha vært de første
som brukte begrepet «potetgull». Oslo tingrett kom til at det kan så være: ordet har siden den gang har blitt et helt vanlig ord, som i alminnelig
språkbruk ikke skiller mellom potetgull fra Maarud eller fra andre
produsenter.
Rent konkret er spørsmålet altså om
alminnelige forbrukere kaller andre oster enn Tines Jarlsberg for
«Jarlsberg» ... slik også Sørlandschips kalles potetgull i dagligtalen.
Så: Hvordan ble ordet «Jarlsberg» (eller
«Jarlsbergost», i historisk sammenheng er dette akkurat det samme
begrepet) oppfattet i da Tine registrerte varemerket i 1972?
Jarlsbergosten gjenoppfinnes
Både Jarlsberg gods, deretter Anders
Larsen Bakke og senere et stort antall små gårdsysterier i Vestfold (som da het Jarlsbergs og Laurvigs amt) hadde
laget ost etter forskjellige oppskrifter og kalt den Jarlsberg. Navnene «Jarlsbergost» og «Jarlsberger» var også i bruk.
Mot slutten av 1800-tallet tok industrielle meierier over for de mange småysteriene. Her ble det laget andre typer ost, av jevnt over mer helhetlig kvalitet. Jarlsbergosten fra gårdene ble etter hvert ansett som et gammeldags og tarvelig produkt. [7] Selv i Stortinget var det enighet om at Jarlsbergostene fra Vestfold holdt «mindre god Kvalitet». [8]
Mot slutten av 1800-tallet tok industrielle meierier over for de mange småysteriene. Her ble det laget andre typer ost, av jevnt over mer helhetlig kvalitet. Jarlsbergosten fra gårdene ble etter hvert ansett som et gammeldags og tarvelig produkt. [7] Selv i Stortinget var det enighet om at Jarlsbergostene fra Vestfold holdt «mindre god Kvalitet». [8]
Mot slutten av 1800-tallet stiger de
fleste oster i pris, mens Jarlsberg er den eneste som blir stadig
mer upopulær. [9] Den er sist nevnt i Aftenpostens markedsprislister i 1915, og etter
dette virker det som både navnet og ostetypen går i glemmeboka. I «Illustreret Norsk
Konversationsleksikon» fra 1910 omtales Jarlsbergost som et «foreslått
offisiellt navn», samtidig som det interessant nok påpekes at navnet ikke
brukes i det daglige. [10]
Spoler vi fram til 1950-tallet, finner
vi en meieriteknologi-professor med det passende navnet Ole Martin Ystgaard. Han
arbeidet på Landbrukshøgskolen på Ås med å utvikle nye
osteoppskrifter. En av disse, som først gikk under prosjektnavnet
«Forsøksost», var basert på en egenutviklet bakteriekultur og ble svært populær. Etter hvert ble det klart at denne kunne
settes i kommersiell produksjon. Etter å ha vurdert navn som Ås-ost og Follo-ost, hentet man fram igjen navnet «Jarlsberg». [11] Antagelig ble navnet valgt i 1954, osten ble satt i produksjon i Verdal på nyåret 1955. [12]
En ny ostetype
Etter hvert som den nye oppskriften ble satt i produksjon rundt omkring i landet, ble den stadig omtalt i lokalavisene som en «ny ostetype» som skal settes i produksjon av Norske Meieriers Salgssentral [13] — som i 1992 endret navn til Tine. I mellomtiden var navnet varemerkeregistrert. Det kan nok ha vært en og annen hundreåring som fremdeles mente at Jarlsbergost er all ost fra Vestfold ... det er likevel tydelig at avisene på denne tiden måtte forklare det nye navnet for almuen.
Etter hvert som den nye oppskriften ble satt i produksjon rundt omkring i landet, ble den stadig omtalt i lokalavisene som en «ny ostetype» som skal settes i produksjon av Norske Meieriers Salgssentral [13] — som i 1992 endret navn til Tine. I mellomtiden var navnet varemerkeregistrert. Det kan nok ha vært en og annen hundreåring som fremdeles mente at Jarlsbergost er all ost fra Vestfold ... det er likevel tydelig at avisene på denne tiden måtte forklare det nye navnet for almuen.
Halden Arbeiderblad, 11 mai 1960. |
Synnøve Finden kan selvsagt argumentere med at varemerkeregistreringen ble foretatt på et tidspunkt da Tine (Meierienes Salgssentral) hadde monopol på meierivarer i Norge. Det er for så vidt en betimelig debatt å ta. Det er heller ikke problematisk i seg selv at Synnøve Finden – dersom de oppriktig mener at de lager Jarlsbergost fra 1800-tallet (!) – ønsker å prøve dette for retten.
Follo tingrett har lagt ned en midlertidig forføyning, men kommer nok etter hvert til at Tine har bygget
opp denne merkevaren gjennom iherdig markedsføring de siste 60 årene, fra å være et ukjent begrep da osten med denne spesifikke oppskriften ble lansert.
I så fall kan man mistenke Synnøve Finden for å ønske seg en gratistur på et
etablert merkenavn.
Urent mel i begge poser
Jeg mener det er objektivt klart at Tine har juridisk rett på dette merkenavnet. Det betyr ikke at jeg synes Tine har oppført seg greit i denne saken.
Et siste element
i denne krangelen er Wikipedia-artikkelen om Jarlsbergosten, som Tine
går langt i å beskylde konkurrenten for å ha manipulert med sin versjon av ostens historie. (Som om det skulle hatt noe å si juridisk.)
Så snart en slik påstand er plantet i folks bevissthet, er artikkelen i seg selv upålitelig. Den omtales nå i kommentarfeltene som «tuklet med». (Riktignok av en tidligere ansatt i Tine...)
Så snart en slik påstand er plantet i folks bevissthet, er artikkelen i seg selv upålitelig. Den omtales nå i kommentarfeltene som «tuklet med». (Riktignok av en tidligere ansatt i Tine...)
Wikipedia-artikkelen om Jarlsbergost er riktignok et lappeteppe av feilaktige og selvmotsigende påstander. Men at den oppfattes som manipulert av en part med særinteresser, er selvsagt spikeren i kista for all troverdighet, både for artikkelen og bedriften som tukler.
Jeg vet ikke om Synnøve Finden har
redigert denne Wikipedia-artikkelen til sin fordel, og jeg kommer heller ikke til å påstå det uten bevis. Men den som går
gjennom redigeringshistorikken, vil derimot finne en endring foretatt
2. juli 2014 klokken 08:39 fra IP-adressen 193.213.209.1. Den eies av Tine-kontoret
i Bergen!
Ost med bismak
De to firmaene kan krangle hverandre
ihjel etter min mening, men når historiske sannheter og
forbilledlige dugnadsprosjekter blir uskyldige ofre for både åpne og dulgte PR-triks, da har det gått
for langt.
Landets ostespisere er delt i to leire, og i kommentarfeltene skrikes det etter boikott av både den ene og den andre som skal ha oppført seg uhederlig. Skal man følge den logikken, burde det norske folk
holde seg unna ost en god stund.
Kilder
1. Bakken, Asbjørn: Ysteriet på Jarlsberg 1815–1832. I: Wekre, Eivind. Meieribruket i Vestfold 1860–1960. Meieriene i Vestfold, 1960. s. 1–5.
2. Skagestad, Odd Gunnar. Jakten på Jarlsbergosten. Et moderne folke-eventyr. I: «Historie» nr. 1, 2005. s. 74.
3. Leserinnlegg i Aftenposten, 16. februar 2016.
2. Skagestad, Odd Gunnar. Jakten på Jarlsbergosten. Et moderne folke-eventyr. I: «Historie» nr. 1, 2005. s. 74.
3. Leserinnlegg i Aftenposten, 16. februar 2016.
4. ibid, s. 77.
5. Den norske Rigstidende, 20. september 1824.
6. Graarud, G. Holmestrand og omegn: En historisk oversigt. Del 1. Forlaget Norge. Oslo, 1907. s. 156-157.
7. Abrahamsen, Roger, m.fl. Jarlsbergosten: Historie og utvikling. Tun. Oslo, 2006. s. 90.
8. Bl.a. Storthingsproposisjon nr 1 (1897), Hovedpost VI s. 29, og Storthingsproposisjon nr 1 (1900/01), Hovedpost VII s. 32.
9. Smitt, J. Det Norske Landbrugs Udvikling i den Moderne Tid. Grøndahl. Kristiania, 1902. s. 47.
10. Illustreret Norsk Konversationsleksikon. Aschehoug. Kristiania, 1910. b. 4, spalte 704.
11. Abrahamsen, Roger, m.fl. Jarlsbergosten: Historie og utvikling. Tun. Oslo, 2006. s. 92.
12. Nidaros, 3. februar 1955.
13. Halden Arbeiderblad, 11. mai 1960, m.fl.
13. Halden Arbeiderblad, 11. mai 1960, m.fl.
Takk for en god blog. Du bør skrive oftere! :)
SvarSlettBra jobba. Veldig oppfriskende å lese en artikkel som er såpass bra referert. Hvordan klarte du å finne alle disse kildene?
SvarSlettTakk, takk. Det er bokstavelig talt jobben min. Fra ni til fire finner jeg kilder på ting andre lurer på, så når jeg kommer hjem begynner jeg med hobbyen min: å finne kilder til ting jeg selv lurer på.
SlettSkulle man følge EU-tradisjonen her, så burde ikke Tine få lov til å lage Jarslbergost i andre fylker enn Vestfold?
SvarSlettDenne kommentaren har blitt fjernet av forfatteren.
SlettJo, hypotetisk sett. Men Appellation d'origine contrôlée (som gjelder for bl.a. franske oster) og Merkevareloven (som gjelder for merkevareregistrering i Norge) er to helt forskjellige regelverker. De kan egentlig ikke sammenlignes.
SlettTusen takk for en veldig god og beskrivende artikkel om fakta, og jeg er altså denne tidligere TINE-ansatte du referer til. Da jeg kontaktet Aftenposten om saken sist helg, var det uten noen sammenhenger eller forhåndsavtale med TINE. Det var jeg som privatperson, med et engasjement litt utover det normale for Jarlsberg og etisk markedsføring, som engasjerte meg i saken. Derfor blir det litt spesielt at TINE blir beskylt for å drive et bevisst og skittent PR-spill. Hvis noen har drevet skittent, er det meg. Det var dog fordi noen kontaktet med, før det sto i Aftenposten sist søndag, og fortalte hvordan de hadde planlagt hele denne kampanjen - bevisst for å få oppmerksomhet og debatter. Det har de jo lykkes med, og når TINE ikke ønsker å bidra til denne debatten har jeg gjort det. Som privatperson, vel å merke. Dagens artikkel om tukling av TINE på Wikipedia sier at det har vært flere titalls endringer om fakta her den siste tiden. Jeg har ikke gjort noe, men registrerer også at fakta der er veldig feil. Og, at det som står på Wikipedia passer til Synnøve Findens retorikk og argumentasjon. Det beklager jeg. Jeg mener folk skal få velge den osten de ønsker, basert på smak og kvaliteter, ikke fordi de har fått noen sympati enten den ene eller andre veien basert på skittent spill eller ikke. Jeg mener markedsføring bør være basert på etikk og god forretningsskikk. TINE har nok ikke rent mel i alle saker, men her er det altså svært klart for meg at Synnøve Finden ønsker å "snylte" på en investering og markedsføring av en ost over 60 år. Det er litt "dirty", og fortjener å komme til overflaten.
SvarSlettHei, og takk for tilbakemelding.
SlettDet er helt klart at Finden i dette tilfellet prøver å snylte på et etablert varemerke.
Jeg er også enig i at Wikipedia er veldig dreid mot Findens versjon av historien. Jeg har selv forsøkt å gjøre artikkelen mer nøytral, med en klar inndeling av de tre adskildte "epokene" Jarlsbergnavnet har vært i bruk. Her har jeg blitt systematisk motarbeidet. Dette tror jeg riktignok har mer å gjøre med at wikipedianere generelt er raske til å gå i skyttergravene.
Til tross for Wikipedias mangler, er jeg en prinsipiell motstander av at man redigerer innholdet med en agenda, og dette mener jeg Tine fortjener kritikk for.
Selv er jeg laktoseintolerant, og egentlig ikke i målgruppen for verken Tine eller Finden. Jeg er derimot opptatt av en historiefaglig nøytral tilnærming, og nærer en kanskje litt naiv tro på at folk kan oppfatte bakgrunnshistorien korrekt samtidig som de vurderer det juridiske objektivt.
Men meieriprodukter gjør tydeligvis noe med folk, det virker som disse debattene alltid blir svært polariserte.
I ettertid kan man selvsagt angre på at man bidro med bensin på bålet til en regissert debatt. Det virker ikke som folket er veldig mottagelige for en nøytral versjon av denne historien.