Festningen som nesten forsvant i alt mylderet

Vinteren 1915 ble en av «grønntrikkene» til Kristiania Sporveisselskab parkert i vognhallen ved Sagene kirke, og koblet av strømnettet. Både aviser og publikum hadde lenge klaget over den dystre, brungrønne fargen på vognene. Sporveien tok klagene på alvor, og dermed ble malermesteren satt i gang med det som i dag kalles redesign.

Lørdag 28. mars 1916 fikk den nye grønntrikken sin jomfrutur. Blant det som ble lagt merke til, var logoen på sidene: En enkel silhuett av Akershus festning. ^[1]

Kanskje skulle dette vise at Kristiania Sporveisselskab (det største av seks selskaper som delte byen mellom seg) var det eneste som knyttet sentrum til forstedene både i øst og vest. Et subliminalt reklamegrep: Skal du til byen? Ta grønntrikken!

Siden har festningen i ovalen trofast hengt på Oslotrikken i både solskinn og snøstorm. Enn så lenge.

Hakekorsene på Solli plass

(Denne artikkelen er tidligere publisert på Aftenposten Viten.)

Mange har nok hevet et øyebryn eller to den første gangen de får øye på smijernsporten med hakekorsene på Solli plass i Oslo ‒ snaue hundre meter unna statuene av Winston Churchill og, en kort periode, Gunnar Sønsteby. Og har du ikke sett porten, har du sikkert lest om den. Med et par års mellomrom trykker avisene harmdirrende leserbrev fra provoserte forbipasserende: Nazi-propaganda midt i byen!

Aller verst gikk det i 1998, da en tysk turist fikk nervesammebrudd ved synet av porten, og kollapset på fortauet. I alle fall ifølge VG, som riktignok smurte tykt på da de omtalte bygget som et «Tredje Rike-bygg» med «Albert Speer-fasade». ^[1]

Verken Hitlers sjefsarkitekt Speer, eller noen andre nazister, har hatt med bygget å gjøre. Historien bak denne mystiske jernporten er i virkeligheten langt mindre dramatisk enn historiene rundt den.

Det udødelige hestehodet

(Foto: Liv Hegna/Aftenposten/Scanpix)

I mange år kunne ventende på Majorstua t-banestasjon hvile blikket på et svært, blått hestehode overfor perrongen. På ett av hustakene sto nemlig en gammel reklame for sigarettmerket Blue Master. En overlevning fra femtitallet ... og stikk i strid med norsk lov.

Staten forsøkte i flere år å få maleriet fjernet, mens gårdeier ville ha det fredet. Til slutt var det en full ungdom som klatret opp på taket og la debatten død.

Partyløven i Schweigaards gate

I hovedstaden troner «signalbyggene» stadig tettere, det ene mer anonymt enn det andre. Men Oslo er seg selv lik – et sjarmerende, arkitektonisk lappeteppe – og den som har øynene med seg vil garantert finne bortgjemte perler her og der i glass- og betongørkenen.

For eksempel kan en av byens tristeste gater by sine fåtalls fotgjengere på et sjeldent skue: Et gammelt og ærverdig, men svært utradisjonelt riksvåpen. Hvor den ellers så trauste norske løve tydeligvis har slått seg løs og overdoset på Viagra.

På sørsiden av Schweigaards gate, i skyggen av Barcode-rekka og inneklemt mellom arkitektoniske mastodonter som Postgirobygget og Galleri Oslo, ligger det gamle Jernbanetollkammeret. I dag er det gjemt og glemt, men for snart 90 år siden ruvet det lysebrune teglsteinsbygget ved Schweigaards bro som byens nest største byggverk (etter Havnelageret) og definitivt det mest moderne.

Dødningehodet i Fredensborgveien

I Fredensborgveien 12 i Oslo, rett bak Regjeringskvartalet og Deichmanske bibliotek, ligger et ganske anonymt, rødmalt teglsteinshus. Men ser man nærmere etter, er det ikke så anonymt likevel. Og det består ikke bare av tegl.

I grunnmuren, mellom to kjellervinduer og ved siden av en trafo-boks, titter det fram en gråstein med en kunstferdig uthugget hodeskalle, to knokler i kors og en mystisk, halvt uleselig inskripsjon.