Er det 50 eller 52 delstater i USA?

Finn to feil.

De fleste har vel opplevd at både quiz-kvelder og ungdomsskoletimer har utartet når dette udødelige temaet kommer på banen. I enhver forsamling finnes det noen som er skråsikre på antall delstater. Og like sikkert er det at noen er uenig.

Svaret er altså, én gang for alle, femti ‒ 50 ‒ delstater. Dette kan du få bekreftet på både Wikipedia, Store norske leksikon og de offisielle nettsidene til amerikanske myndigheter.

Men selv om svaret er ganske ukomplisert, er spørsmålet i seg selv desto mer mystisk: Hvor kommer dette tallet 52 fra? Og hvorfor dukker det opp hver eneste gang noen lurer på dette?

Fakta!
La oss for ordens skyld ta de harde fakta først: Det har vært 50 delstater siden Alaska og Hawaii kom til i 1959. Det har aldri vært mer enn 50 delstater. Før Alaska og Hawaii var det 48. I tillegg har man noen områder som er definert annerledes enn delstatene:

• District of Columbia (DC) er et federal district. Det finnes bare ett federal district, og det er opprettet kun for å huse hovedstaden Washington, DC.
  
  USA er en forbundsstat, og grunnloven sier tydelig at hovedstaden skal ligge i et nøytralt område, som ikke tilhører noen av delstatene. DC har derfor en del andre regler enn de 50 delstatene. Den største ulempen for innbyggerne er at de ikke har representanter med stemmerett i Kongressen, slik alle delstatene har.


• USA har også 16 territories, som ikke har det samme juridiske selvstyret som delstatene ‒ litt på samme måte som at Svalbard ikke er et fylke. De mest folkerike av disse er Puerto Rico, Guam, Jomfruøyene og Marianene. Seks av de 16 territoriene er ubebodde øyer. Alaska og Hawaii var også territories før de fikk status som delstater i 1959.


• Og som en kuriositet, har fire delstater (Kentucky, Massachusetts, Pennsylvania og Virginia) formelt beholdt den eldre betegnelsen commonwealth i stedet for ordet state. Juridisk har det ingenting å si.

Totalt består USA altså av 50 delstater, ett føderalt distrikt og 16 territorier (hvorav ti er bebodde).

Tallet 52 er helt og holdent oppdiktet.

Hva har skjedd?
Fakta kan være en komplisert ting å forholde seg til, og her har noe tydeligvis gått galt ett eller annet sted på veien. Det er vanskelig å si nøyaktig hvor utbredt denne feiloppfatningen egentlig er, men vi har noen uformelle indikasjoner: For eksempel kan man i trivia-quizene på aftenposten.no se hvor mange som har valgt de forskjellige svaralternativene.

Dette er selvsagt ingen vitenskapelig undersøkelse. Vi har ingen informasjon om deltagernes alder, kjønn, geografiske fordeling eller utdanningsnivå. (Eller, enda viktigere, om noen har deltatt mer enn én gang.) Men denne «undersøkelsen» når uansett bredt ut. Og såvidt jeg vet, har det ikke blitt foretatt noen statistisk forsvarlig undersøkelse av akkurat dette i Norge. Så denne geografiquizen er inntil videre det beste vi har. Og den gir en oppsiktsvekkende indikasjon.

Blant de 52 384 Aftenposten-leserne som er geografiinteresserte (eller USA-interesserte) nok til å klikke seg inn og gjennomføre en geografiquiz om USA ‒ tror hele 46% at landet består av 52 delstater. Det er nesten halvparten! Og da utelates den delen av befolkningen som helst avstår fra frivillige geografiprøver. Der er trolig andelen enda høyere.

Det er dessverre vanskelig å linke til enden av en rekke
databasespørringer, men slik var resultatet i alle fall da quizen var ny i mai 2011.

Og dette gjelder ikke bare leserne. Tre av landets største aviser har fremmet samme påstand i det redaksjonelle stoffet: Aftenposten (9. oktober 1985), VG (senest 2. november 2010) og Bergens Tidende (22. oktober 2005), i tillegg til både Adresseavisen, Stavanger Aftenblad og en myriade av mindre publikasjoner. Dette er altså ikke bare noe man krangler om på Trivial Pursuit-kvelden, men også noe som blir tatt for gitt blant folk som har faktaformidling som yrke. Og som tydeligvis føler at de ikke trenger å dobbeltsjekke akkurat dette.

Husk at det er ikke alt som er fakta bare fordi det står «fakta».
(Fra VG 2. november 2010.)

Dette er det bemerkelsesverdige med denne misforståelsen: Den er ikke bare standhaftig, men forekommer også ‒ i motsetning til mange andre seiglivede myter ‒ tilsynelatende jevnt fordelt blant både høyt og lavt utdannede, unge og gamle, kvinner og menn ... ja, helt på tvers av de vanlige demografiske skillelinjene. Mange har lært dette feil allerede på ungdomsskolen. Og det man får spikret inn i hodet i tenårene, skal det noe til å få trukket ut igjen.

Og denne sannheten rommer én av de mange teoriene om hvor tallet 52 kommer fra.

Reisereklamemagasinet Vagabond har misforstått kallenavnet «The 51st state».
(Samtidig som de antyder at gamlebyen i San Juan allerede var der da Columbus kom.)

Trykkfeilen
En vanlig forklaring på hele saken er at det skal ha forekommet en trykkfeil i en skolebok en eller annen gang. Denne skal så ha spredt seg fra kateteret og inn i folkesjela. Det er ingen dum forklaring. Jeg har selv lært både dette og mye annet tull fra dårlige lærere. Så dårlige at de aldri slo opp dette i læreboka. Det har nemlig aldri stått noe om 52 delstater i noen norsk skolebok.

Fra 1889 til 2000 måtte norske skolebøker nemlig godkjennes av Utdanningsdepartementet. Dette er riktignok ingen garanti for kvalitet. Men ordningen innebærer at det finnes en liste over alle geografibøker som har vært godkjent og brukt i norsk skole. Jeg har bladd gjennom alle sammen fra 1959 til i dag. (De oppbevares ved Nasjonalbiblioteket.) Ingen av dem inneholder tallet 52. De største leksikonverkene etter 1959 oppgir også korrekt antall delstater.

Dette er de tre vanligste geografi-skolebøkene fra 1960-tallet. Alle oppgir korrekt antall delstater. Før 1959 var ikke antall delstater (som da var 48) et tema overhodet.

Jeg må dermed konkludere med at det aldri har vært noen trykkfeil. For hvis denne trykkfeilen var så utbredt at den fremdeles lever videre i det muntlige, må det da gå an å spore den opp i dag, aller helst på et blunk. Det gjør det ikke.

Ola Dunk på tur
Men det er ikke alt. Interessant nok finnes det en myte i myten: nemlig at dette er en særnorsk feiloppfatning. Dagens Næringsliv (22. januar 2005) hevdet blant annet dette som et argument for at Norge er et dustete pottitland. Men googler man «52 states» får man over en milliard treff, og det viser seg raskt at flere nasjonaliteter gjør krav på denne oppfatningen.

Et enkelt sveip over nettet avdekker at både svensker, dansker, islendinger, australiere, newzealendere, kinesere, israelere og pakistanere (og sikkert enda flere som ikke skriver på engelsk) hevder at det i deres respektive hjemland er vanlig å tro at det finnes 52 amerikanske delstater.

En studie fra New Zealand viste at den gjengse skoleelev har svært gode kunnskaper om amerikanske forhold (på grunn av utdannings- og arbeidsmarkedet bor svært mange newzealandske familier noen år i USA), men halvparten tror likevel det finnes 52 delstater.

Da spør man seg: Hvor kan den opprinnelige feilkilden befinne seg? Det trenger ingen å lure på særlig lenge etter å ha lest dette herlige ordskiftet fra den amerikanske spørretjenesten Blurtit.com:

Også i hjemlandet er denne misforståelsen altså utbredt. Og den er også her jevnt fordelt mellom lavt og høyt utdannede. Førstnevnte er vel godt representert i ovenstående eksempel, men her kan man se at selv fagforeningen for New Yorks lærere (NYSUT) går i fella. Og det nytter ikke å skylde på grunnskolenivået: Departement of Geography ved University of California har en forelesningstekst liggende ute på nettet, hvor de snakker om 52 fastlands-stater og forvirrende nok presiserer at dette ikke innebærer DC. Det er altså ikke rart at tallet 52 sprer seg til blant annet ærverdige New York Times (8. september 1996 og 4. desember 1992), med over hundre Pulitzer-priser i ryggen.

Og sist men ikke minst: I mai 2008 hevdet selveste Barack Obama at han under kampanjeturneen hadde vært i 57 delstater hittil. Det går riktignok tydelig fram at han mener 47, det dreide seg altså mer om en forsnakkelse enn en faktafeil. Vi kan jo håpe at det samme er tilfelle for både grunnskolelærerne, universitetsforeleserne og den prisbelønte avisredaksjonen. Men disse episodene avslører at tallet 50 ikke akkurat er noen ryggmargsrefleks for amerikanerne selv, heller. Og som så mye annet, er det kanskje der vi har det fra?

Det finnes jo uklarheter i europeisk geografi også. Mange nordmenn (deriblant Aftenpostens London-korrespondent) roter med forskjellen på «engelsk» og «britisk». Men britene selv gjør naturligvis ikke det. Så er jo også amerikanernes beryktede geografikunnskaper ettertrykkelig dokumentert.

Det er altså klart at den opprinnelige feilkilden er amerikansk. Og siden mange har lært dette på skolen (og tydeligvis gjør det fremdeles, også i USA) må man anta at misforståelsen har oppstått for minst én generasjon siden. Sannsynligvis har den befestet seg kort tid etter at tallet ble 50 i 1959.

Universell forvirring
Det er nærliggende å anta at denne idéen har oppstått flere steder samtidig, og som en konsekvens av flere universelle uklarheter:

• Noen teller Alaska og Hawaii dobbelt, av mer eller mindre logiske årsaker.


• Noen har kanskje lagt merke til at Puerto Rico og DC er representert på linje med delstatene i en del populære, ikke-politiske sammenhenger. Blant annet enkelte sportsbegivenheter, Miss USA-kåringen og bestemte militæravdelinger (først og fremst Nasjonalgarden). Altså 52 deltagere.


• Hos andre kan tallet 52 ha sneket seg inn en mnemoteknisk bakvei, vi kjenner det igjen fra antall uker i året og antall spillkort eller pianotangenter. Det kan slumre i lillehjernen, der de ikke egentlig så viktige tallene ligger.

Mulighetene er uendelige, og ett konkret og dokumenterbart opphav er nok umulig å spore. Dette har foregått i vår kollektive hukommelses blindsone.

Forskjellig feilinformasjon
Det er forsket mye på hvordan både vandrehistorier og bevisst feilinformasjon sprer seg. Vandrehistorier har ganske mye til felles med rykter i den private sfære: De er udokumenterbare og sensasjonelle. De har sin nyhetsverdi hovedsakelig fra det usanne innholdet, og i virkeligheten dreier det seg om hendelser som enten er betydelig overdrevet, eller som aldri har funnet sted i det hele tatt.

«Bevisst» feilinformasjon, som for eksempel politisk propaganda, konspirasjonsteorier eller misvisende reklame, er derimot informasjonspakker som er skreddersydd for å virke overbevisende, og som understøttes av subjektiv eller utvalgt dokumentasjon.

Men påstanden om at USA har 52 delstater hører ikke hjemme i noen av disse kategoriene.

Korrekt antall delstater er dokumentert, udiskutabelt og lett tilgjengelig. I motsetning til andre vandrehistorier som lett lar seg avkrefte i vår google-tid (som at den kinesiske mur kan sees fra månen, eller at lemen begår masseselvmord) er tallet 52 heller ikke oppsiktsvekkende på noen måte.

Det er enkelt og greit en svært utbredt feil; En smittsom misforståelse, som har bitt seg slik fast at mange føler de ikke trenger å gå til leksikon i det hele tatt, og uten korreksjon reproduseres den videre som et slags trivia-virus. Det er ganske enestående at en helt ubetydelig misforståelse som dette har fått nesten like stor utbredelse som sannheten.

Hva kommer dette av? Jeg vet rett og slett ikke. Men det er et ugjendrivelig bevis for at menneskets hjerne ikke er et så finslepent maskineri som vi gjerne vil ha det til.

---

Kilder:

• Aftenposten, 5. desember 2009: Det uforente kongeriket.
• Bjørnhaug og de Flon. Land og folk. Aschehoug. Oslo, 1964.
• Brailsford, I. In New Zealand There Are 52 States in The United States: An Audit of Undergraduate Students' Past Experiences And Prior Knowledge in American Studies And History. Australasian Journal of American Studies no. 1/2004, s. 129 ff.
• Ellefsen, Schibsted og Sømme. Geografi for den høgre skolen. Cappelen. Oslo, 1962.
• Horn og Schulstad. Folkeskolens geografi. Cappelen. Oslo, 1969.
• National Geographic-Roper Public Affairs 2006 Geographic Literary Study. National Geographic Society. New York, 2006.
• USCB: Choropleth Maps with ArcGIS. (Forelesningstekst, 28.08.2006)