Donald Duck og menneskene

Andeby ligger et sted mellom fantasi og virkelighet, og tar turen over grensa etter behov. Den er en rolig småby den ene uken, og en pulserende metropol den neste. Den ligger i umiddelbar nærhet av både jungel, gamle slott eller verdensrommet, alt ettersom. Både tropisk hete og rasende snøstormer er innenfor rekkevidde, og fysikkens lover oppheves når historien trenger det.

Men hva er det rareste i denne rare byen? At den befolkes av snakkende ender med klær? Nei, etter min mening er det tvert imot alle de andre innbyggerne. Den grå massen av helt normale bifigurer, statister med dress og hatt og en og annen replikk, som sammen utgjør et bakteppe til forveksling likt vår egen verden. Men bare nesten. For én liten, subliminal detalj avslører at slik er det slettes ikke. Nemlig de små, svarte hundesnutene.

Det er selvsagt noe svært menneskelig med ender som har klær, hus, lekser, gjeld og kjærlighetssorg, akkurat som oss. Vi kjenner oss igjen i dem, og tenker til slutt ikke på dem som fugler i det hele tatt. Man godtar bare at Andeby heter Andeby. På tross av at resten av andebyboerne ser svært så menneskelige ut. Men iblant er det noe som skurrer. For eksempel når vi en gang iblant legger merke til at hundefangeren selv er en hund.

Slik har det ikke alltid vært. En kort periode på slutten av 1940-tallet var Andeby nemlig befolket av ekte mennesker, med ekte neser og ører. En kort periode fikk familien Duck lov til å opptre i vår verden.

Hvorfor ser alle tegneserie-operasangerinner helt like ut?

Det hadde vært fint hvis det begynte her. Med et spennende spørsmål, deretter masse detektivarbeid, og så til slutt et forløsende svar. Det begynte egentlig i den andre enden. Men det får vi ta senere.

Sånn er det å gå i operaen.
Tegneseriene har sitt eget formspråk, som blant annet medfører at det er utrolig lett å se på folk hva de jobber med. Selvsagt har kokkene kokkelue og politimenn politiuniform, det har de da også til en viss grad i virkeligheten. I Andeby går det enda lengre og er enda tydeligere: Hundefangerne bærer stadig rundt på en håv, ordføreren er alltid en gris med flosshatt, og folk som har tapt alle pengene sine går med en tønne rundt kroppen i stedet for klær. Og hvordan ser man at noen er operasangerinne? De har på seg vikinghjelm, veiver iherdig med et spyd, og har som oftest på seg en real ringbrynje. Jeg vet ikke hvorfor ordførere er spesielt grisete, eller om det noen gang har vært fattig-mote å bytte ut klær med tomme tønner. Men jeg kan fortelle dere hvorfor operasangerinner kler seg ut som vikinger. Denne historien begynner i et lite, hvitmalt trehus ganske midt i Hamar sentrum.