Triage

Triage, kjent og kjært fra krigskomedien M*A*S*H, skal innføres på Legevakta i Oslo. Det støtter jeg fullt ut, og jeg drister meg også til å si at det er på høy tid. Jeg har vært på legevakta én gang, og da opplevde jeg noe ganske skammelig som ville ha vært unngått dersom man hadde hatt kompetent triage-personell til stede. Men det er, som vanlig, en lang historie.


♫ Oh, don't you know
That's the sound of the men
workin' on the chain gang ♫
Dette hendte for et par år siden, da jeg hadde dagjobb i byggebransjen. Dagen begynte ganske bra, med beskjed om at jeg skulle på piggejobb. (Det er den klassiske veiarbeider-jobben: Å stå og holde et pressluftbor.) Piggejobb er vanligvis en fornøyelse: Tiden flyr, og det å måke unna asfalt, betong og armering som om det var smør, gir deg virkelig følelsen av å få ting gjort. I tillegg var det sommer og soloppgang og deilig å være kroppsarbeider, så naturligvis var stemningen god.

A tale of an unknown book

As a librarian, I know the helpless feeling of having someone asking for a book by its title and author, and still not finding it anywhere. In by far the most cases the lender remembers the title slightly (or completely) wrong, and this is what we politely try to tell them. But of course, once in a while the catalogue itself is wrong or incomplete. It's not supposed to happen but, just like anything that's not supposed to happen, from time to time it does. And that makes us look very inept and somewhat stupid, especially after we've politely encouraged the lender to think just a little harder. In such cases, we correct the catalogue and hope for it to be the last time.

I am also a book collector on my spare time. I specialise in maps and atlases, and I do keep them all organised in a catalogue. Not that I need to, because I know exactly where each one is at any given time. (My private collection is not at all as gargantuan as the one I am custodian of at work.) Still, it's not so much about finding the books on the shelves, as it's about discovering more about them. Extracting the basic bibliographic data, when and where each book is from, is not always as easy as it sounds.

Hvorfor ser alle tegneserie-operasangerinner helt like ut?

Det hadde vært fint hvis det begynte her. Med et spennende spørsmål, deretter masse detektivarbeid, og så til slutt et forløsende svar. Det begynte egentlig i den andre enden. Men det får vi ta senere.

Sånn er det å gå i operaen.
Tegneseriene har sitt eget formspråk, som blant annet medfører at det er utrolig lett å se på folk hva de jobber med. Selvsagt har kokkene kokkelue og politimenn politiuniform, det har de da også til en viss grad i virkeligheten. I Andeby går det enda lengre og er enda tydeligere: Hundefangerne bærer stadig rundt på en håv, ordføreren er alltid en gris med flosshatt, og folk som har tapt alle pengene sine går med en tønne rundt kroppen i stedet for klær. Og hvordan ser man at noen er operasangerinne? De har på seg vikinghjelm, veiver iherdig med et spyd, og har som oftest på seg en real ringbrynje. Jeg vet ikke hvorfor ordførere er spesielt grisete, eller om det noen gang har vært fattig-mote å bytte ut klær med tomme tønner. Men jeg kan fortelle dere hvorfor operasangerinner kler seg ut som vikinger. Denne historien begynner i et lite, hvitmalt trehus ganske midt i Hamar sentrum.

«Ture gennem Danmark»

Dette er tittelen på en bok mine foreldre alltid har hatt stående i bokhylla. Den ble nok skrevet en gang på 1970-tallet, da folk med langt hår og/eller skjegg dro på sykkelferie til Danmark for å spille gitar i strandkanten og drikke øl om morgenen. Sikkert en fin tid. Jeg mistenker mine foreldre for å ha vært med på den bølgen, litt fordi vi har en rekke naturmalerier fra Skagen laget av min far, og litt fordi denne bølgen strakte seg inn i mine første leveår, da med bil i stedet for sykkel og Faxe Kondi i stedet for øl. Jeg husker levende det militærgrønne teltet med impregnertlukt, piknik-kurver fulle av finsand, febrilsk men ørkesløs rav-leting, torvkledte bindingsverkhus, røde pølser, Anders And, porno i hvert eneste butikkvindu, gladtjukke og gladfulle folk som sa uforståelige ting – og den trassige gamle blå Peugeoten som gjorde sitt siste sprell da den mistet den ene døra et sted langs kysten av Kattegat.

Men det aller artigste var likevel navnene på stedene vi kjørte gjennom. Jeg husker godt at vi i baksetet lo godt da vi kjørte inn i byen Haderslev på Sønderjylland, fordi slev ikke er noe man ville brukt i et stedsnavn her til lands. Danskene har nemlig et annet forhold til stedsnavn enn oss.

Det glade sekstitall: Per Borten i trusa

Per Borten, statsminister fra Senterpartiet 1965–1971, var glad i å vise fram ting.

Det han huskes for i dag, er at han framkjempet loven om offentlighet i forvaltningen, også kalt offentlighetsloven, som sier at alle skal ha rett til innsyn i offentlig saksgang – noe som i vår tid regnes som en selvfølge. Han huskes også fordi han under en flytur i februar 1971 viste fram fortrolige dokumenter (som ikke kan fremvises offentlig) til sidemannen.

Det ble ikke bedre av at dokumentene omhandlet Norges EEC-søknad, og sidemannen var leder i det som i dag heter Nei til EU. Skandalen var et faktum, og to uker senere måtte Borten gå. Også huskes han for å ha karakterisert den kranglete koalisjonsregjeringen sin som en stabel med sprikende staur.

Men det han huskes aller best for, enten han vil eller ikke, er den gangen han viste fram underbuksa si på forsida av Dagbladet.

Den 6. august 1969 trykte nemlig Dagbladet en flott billedserie av en sigarrøykende statsminister på hjemgården i Sør-Trøndelag, spradende rundt kun iført truse, sko og armbåndsur.

Fikk VG-sjokk!

Sjokk-ingress!
VG er antagelig Norges mest sjokkerende avis. Hvem har vel ikke stått i kø på butikken og fundert på hvor uendelig mange kombinasjoner man kan lage med ordet «sjokk»? Og hva er egentlig et sex-sjokk? Vel, nå er svaret her!

Jakten på Jørgen i den gule dressen

Denne historien begynner forrige vinter. Tidlig en mørk morgen med rim på bakken, frostrøyk i lufta og fem minutter for lenge under dyna. Jeg haster av gårde på glatt asfalt, godt forsinket forbi Bislett stadion, inn på gamle Frydenlund, tvers over gårdsplassen for Riksrevisjonen, og på veien må jeg passere en høylytt gjeng med pauserøykende revisorer. Det er her et bruddstykke av deres pausesamtale fanger min oppmerksomhet: Jørgen Kosmo kommer ikke i dag. Hva, kommer han ikke? Nei, han er sykemeldt. Svineinfluensa. Uff da.

Jørgen Kosmo, tenker jeg og glemmer med ett forsinkelsen. Gode, gamle forsvarsminister på nittitallet Jørgen Kosmo. Han var den første politikeren jeg kunne identifisere, fordi han ikke så ut nøyaktig slik som alle de andre (minus Bendik Rugaas). Og selvfølgelig litt fordi navnet hans hørtes ut som «kosmos». Jeg husker at jeg var ganske ung og så på nyhetene uten å få med meg all verden, jeg skjønte for eksempel ikke helt forskjellen på Gudmund Hernes og Yngve Hågensen, men når Jørgen Kosmo dukket opp med sitt glade åsyn, ropte jeg «Pappa, pappa, se der er Jørgen Kosmo!»

Jørgen Hårek Kosmo hadde i sin tid et slags rufse-image. Praktisk og ujålete, ikke noe dilldall. (Et bilde som ifølge ham selv var «skapt av mediene, men helt greit for meg» ‒ et i og for seg ganske ujålete utsagn.) Den forhenværende tømreren fra Fauske spiste visstnok heller i pølsebua på Karl Johan enn i Stortingskantina, lenge før Bjarne Håkon Hanssen PR-rådgav seg selv til å gjøre det samme. Han har sin helt egen versjon av saltendialekta, han patter stadig på en slapp rullings under den bustete hengebarten, og den karakteristiske hår-bølgen går Jan P. Syses berømte krøll en høy gang. Og sist men ikke minst: Den legendariske kanarigule dressen han alltid hadde på seg når han skulle utenlands.