Triage

Triage, kjent og kjært fra krigskomedien M*A*S*H, skal innføres på Legevakta i Oslo. Det støtter jeg fullt ut, og jeg drister meg også til å si at det er på høy tid. Jeg har vært på legevakta én gang, og da opplevde jeg noe ganske skammelig som ville ha vært unngått dersom man hadde hatt kompetent triage-personell til stede. Men det er, som vanlig, en lang historie.


♫ Oh, don't you know
That's the sound of the men
workin' on the chain gang ♫
Dette hendte for et par år siden, da jeg hadde dagjobb i byggebransjen. Dagen begynte ganske bra, med beskjed om at jeg skulle på piggejobb. (Det er den klassiske veiarbeider-jobben: Å stå og holde et pressluftbor.) Piggejobb er vanligvis en fornøyelse: Tiden flyr, og det å måke unna asfalt, betong og armering som om det var smør, gir deg virkelig følelsen av å få ting gjort. I tillegg var det sommer og soloppgang og deilig å være kroppsarbeider, så naturligvis var stemningen god.

A tale of an unknown book

As a librarian, I know the helpless feeling of having someone asking for a book by its title and author, and still not finding it anywhere. In by far the most cases the lender remembers the title slightly (or completely) wrong, and this is what we politely try to tell them. But of course, once in a while the catalogue itself is wrong or incomplete. It's not supposed to happen but, just like anything that's not supposed to happen, from time to time it does. And that makes us look very inept and somewhat stupid, especially after we've politely encouraged the lender to think just a little harder. In such cases, we correct the catalogue and hope for it to be the last time.

I am also a book collector on my spare time. I specialise in maps and atlases, and I do keep them all organised in a catalogue. Not that I need to, because I know exactly where each one is at any given time. (My private collection is not at all as gargantuan as the one I am custodian of at work.) Still, it's not so much about finding the books on the shelves, as it's about discovering more about them. Extracting the basic bibliographic data, when and where each book is from, is not always as easy as it sounds.

Hvorfor ser alle tegneserie-operasangerinner helt like ut?

Det hadde vært fint hvis det begynte her. Med et spennende spørsmål, deretter masse detektivarbeid, og så til slutt et forløsende svar. Det begynte egentlig i den andre enden. Men det får vi ta senere.

Sånn er det å gå i operaen.
Tegneseriene har sitt eget formspråk, som blant annet medfører at det er utrolig lett å se på folk hva de jobber med. Selvsagt har kokkene kokkelue og politimenn politiuniform, det har de da også til en viss grad i virkeligheten. I Andeby går det enda lengre og er enda tydeligere: Hundefangerne bærer stadig rundt på en håv, ordføreren er alltid en gris med flosshatt, og folk som har tapt alle pengene sine går med en tønne rundt kroppen i stedet for klær. Og hvordan ser man at noen er operasangerinne? De har på seg vikinghjelm, veiver iherdig med et spyd, og har som oftest på seg en real ringbrynje. Jeg vet ikke hvorfor ordførere er spesielt grisete, eller om det noen gang har vært fattig-mote å bytte ut klær med tomme tønner. Men jeg kan fortelle dere hvorfor operasangerinner kler seg ut som vikinger. Denne historien begynner i et lite, hvitmalt trehus ganske midt i Hamar sentrum.