Det han huskes for i dag, er at han framkjempet loven om offentlighet i forvaltningen, også kalt offentlighetsloven, som sier at alle skal ha rett til innsyn i offentlig saksgang – noe som i vår tid regnes som en selvfølge. Han huskes også fordi han under en flytur i februar 1971 viste fram fortrolige dokumenter (som ikke kan fremvises offentlig) til sidemannen.
Det ble ikke bedre av at dokumentene omhandlet Norges EEC-søknad, og sidemannen var leder i det som i dag heter Nei til EU. Skandalen var et faktum, og to uker senere måtte Borten gå. Også huskes han for å ha karakterisert den kranglete koalisjonsregjeringen sin som en stabel med sprikende staur.
Men det han huskes aller best for, enten han vil eller ikke, er den gangen han viste fram underbuksa si på forsida av Dagbladet.
Den 6. august 1969 trykte nemlig Dagbladet en flott billedserie av en sigarrøykende statsminister på hjemgården i Sør-Trøndelag, spradende rundt kun iført truse, sko og armbåndsur.
Det var under en beer session på Majorstua at det nylig oppsto en debatt om omstendighetene rundt disse bildene. Det ble hevdet, som så ofte før, at de var sniktatt med teleobjektiv. Selskapets representant for utlandet fant det litt for utrolig at en statsminister kan ta imot pressen i bare undertøyet, selv i lille Norge. Ja, historien er nesten for utrolig til å være sann, og jeg måtte stå hardt på min oppfatning av den: Borten hadde avtalt et intervju med Dagbladets journalist og fotograf, som han så gjennomførte uten at det falt ham inn å kle på seg. Historien er jo bare halvparten så morsom hvis han ble spionert på og lurt.
Etter å ha måttet bli mildt høyrøstet for å overbevise mitt publikum, bestemte jeg meg for å føre dokumentasjon for min påstand. Og etter hvert som jeg begynte å grave i kildene, ble historien bare bedre og bedre. Så når jeg nå allerede synes samfunnet har for lite både underbuksehumor og underbuksefakta, så jeg en mulighet til å gjøre noe med det. Samtidig tenkte jeg at jeg like gjerne kunne bedrive litt folkeopplysning, og utrydde noe av den historieløsheten som eksisterer rundt dette som må være det ubestridte høydepunktet i norsk etterkrigs-trusehistorie. Men jeg må nok advare om sterke bilder.
Etter å ha måttet bli mildt høyrøstet for å overbevise mitt publikum, bestemte jeg meg for å føre dokumentasjon for min påstand. Og etter hvert som jeg begynte å grave i kildene, ble historien bare bedre og bedre. Så når jeg nå allerede synes samfunnet har for lite både underbuksehumor og underbuksefakta, så jeg en mulighet til å gjøre noe med det. Samtidig tenkte jeg at jeg like gjerne kunne bedrive litt folkeopplysning, og utrydde noe av den historieløsheten som eksisterer rundt dette som må være det ubestridte høydepunktet i norsk etterkrigs-trusehistorie. Men jeg må nok advare om sterke bilder.
Den famøse artikkelen i Dagbladet 6. august 1969.
Selve intervjuet var en standard hjemme-hos-sak med bakgrunn i det forestående stortingsvalget. Det blir bare kort og ingress-messig påpekt at Borten var iført en «høyst sommerlig underbukse» – med unntak av billedmaterialet, da, som sikkert forårsaket mer enn én kaffekopp i vrangstrupen denne onsdagsmorgenen. (Legg også merke til forsideoppslaget om rekordsalg av iskrem – Det er altså ingen tvil om at sommeren 1969 virkelig var varmere enn vanlig.
Bakgrunn
Intervjuet ble foretatt av Dagbladets journalist Per Vassbotn og fotograf Øystein Kleiven på statsministerens hjemgård Borten i Flå dagen i forveien. Sunnmøringen Vassbotn var avisas Borten-spesialist, og han var også mannen som to år senere slo opp fortrolig-dokument-lekkasje-saken og dermed forårsaket Bortens fall. Dette er temaet for hans bok «Da Borten falt» (Cappelen 1986), hvor han tilgodeser truse-saken med fattige to sider innside-info:
En steikende varm augustdag i 1969 satt Dagbladets fotograf Øystein Kleiven og jeg på terrassen til statsminister Per Bortens hus i Flå og spiste spekemat og eggerøre sammen med statsministeren og hans kone. Vi var kommet etter forhåndsavtale for å lage et intervju foran stortingsvalget. Vi var blitt gjestfritt mottatt, som skikken var i det bortenske hjem når det kom fremmede til gards.
(…) [I]ntervjuet var det ikke noe spesielt ved. Men bildene Kleiven hadde festet til celluloiden, var sensasjonelle. Statsministeren hadde opptrådt for pressen iført kun en hvit truse, armbåndsur, svarte sko og en grå hatt. Sant å si hadde vi stusset en smule da vi kjørte inn på gardsplassen til avtalt tid og håndhilste på Borten og frue. Sannelig gikk ikke Borten i bare trusa! Men det var vel slik det skulle være her i Trøndelag. Vi syntes egentlig ikke det var noe å bli opprørt over, tvert imot var det praktisk i varmen, temperaturen måtte være over 30 grader. Selv kastet vi skjortene etter oppfordring fra Borten. Under oppholdet tenkte vi ikke mer over dette, alt virket så naturlig.
Vassbotn forteller videre at de hjalp statsministeren med å reise en ny flaggstang (Han skulle få besøk av dronning Elizabeth II et par dager etter og da nytter det ikke med en gammel, utslitt flaggstang), og etterpå spankulerte han noen runder med gressklipperen så fotograf Kleiven fikk det han trengte. Det er også interessant at gressklipperen kom fram etter at Vassbotn foreslo en runde med ljåen, for liksom å vise gårdsarbeidet i full gang. Dette sa Borten nei til: Det var nemlig ingen som brukte ljå lenger, det ville se helt unaturlig ut. Borten tenkte altså over andre gårdbrukeres reaksjon på bildene – men som statsminister glemte han at han hadde undersåtter som kunne reagere på at han ikke hadde klær på seg. Dette var, som jeg senere skal komme tilbake til, typisk Borten-tankegang. Ifølge Se og Hør (dette må man altså ta med en klype salt) fortalte Kleiven også at Borten spanderte sigarer og oppbevarte en fyrstikkeske i gylfen på trusa. Den reneste Clinton, altså. Det eneste fotografen angret på, var at han ikke fikk tatt bilde av Bortens bikinikledte datter Kari, en blond ungpike som nylig var blitt kåret til skjønnhetsprinsesse under et Amerika-besøk.
Altså tok ikke Borten bare frivillig imot pressen i kun truse, han oppfordret dem til selv å kaste klærne så snart de ankom gården (Med ordene «Vi ska reis flaggstanga! Kast skjorta og kom no! O hiv, o hoy!»), han hadde smekken full av fyrstikker, og – stikk i strid med den genetisk-proteksjonistiske bondetradisjonen – sin unge datter vandrende rundt på tunet like tynnkledd som han selv. (Hans kone var også ganske lettkledd, uten at dette pirret fotografens instinkter noe særlig.
Dette høres jo ut som den reneste naturist-familie. Men Harald Berntsen nevner i sin biografi Staurberaren Per Borten at kona, Magnhild, prøvde å overtale fotografen til å begrense seg. Dagen etter at bildene stod på trykk, skrev hun et brev til Vassbotn hvor hun ga uttrykk for at det var ufint gjort å trykke bildene, og hun prøvde å hindre at de ble spredt til utlandet. Men Kleiven hadde allerede solgt bildene til de svenske avisene Expressen og Aftonbladet, som begge brukte dem på forsiden. De dukket etter hvert også opp i britiske Daily Mirror. Aftonbladet mente sågar at dette kunne bety slutten for Bortens politiske karrière. Vel, kanskje i Amerika, men ikke her. Selv om forskjellige pietist-interessegrupper engasjerte seg, og debatten raste en liten stund i leserbrevspaltene (visstnok ble det også sendt en hel mengde «herre-kortbukser» — altså shorts — til statsministerens kontor), fikk truse-saken aldri noen politiske etterspill og Borten ble gjenvalgt en måned senere, klær eller ei. Det skulle da også bare mangle. Hjemmeklær er én ting – Statsministerens mangel på dømmekraft skulle få langt alvorligere konsekvenser senere.
Så hva tenkte egentlig statsministeren, der han tok i mot pressen i bare trusa? Var dette kun en uheldig foreteelse? Var det virkelig tropisk varme i Flå den dagen som tvang fillene av ham? Hovedpersonen selv holdt seg taus om saken. Men skal man tro Vassbotn, fikk han flere kommentarer i dagene etter at bildene stod på trykk som antydet at Borten slettes ikke luftet ut gylfen for første gang:
En av Senterpartiets funksjonærer ringte meg og gratulerte.Trusebruk før og etter 1969
— Dere har truffet Borten som han er, ser jeg. Han går slik hjemme i hagen i Borgenveien [i Oslo] også, sa han. Kommentarene var mange. På vei til Stortinget møtte jeg en statsråd:
— Borten er seg selv lik, sukket han. — Han har aldri dekket noe mer enn senterpartiet …
Borten var altså kjent, i alle fall blant sine kolleger, for sin streaking i tide og utide. Før Dagbladets besøk var ikke dette et nasjonalt anliggende, men de rette mediekanalene visste å plukke det opp: Allerede i 1966, våren etter at Borten ble statsminister, trykket russeavisa Aftenpotten (Oslo-blåruss) et bilde av ministeren i bar overkropp på forsiden. Selve artikkelen er lite etterrettelig (den består i hovedsak av et langvarig forsøk på å parodiere nynorsken til kirke- og utdanningsminister Kjell Bondevik), men bildet skal ha stått i «et billedblad like etter stortingsvalget i høst». Det kan altså ikke ha vært helt ukjent for herr Hvermannsen hva slags naken-monster de nå hadde fått på Tinget.
Tidlig Borten-nakenbilde: 1966.
Borten var altså en ivrig og ublyg trusebruker. Roet han ned nudismen sin etter å ha blitt hele Norges truse-Borten? Nei. Vassbotn siterer også Bortens svenske partifelle Per Olof Sundman, som i 1971 besøkte Per og Magnhild på hytta:
Jag ligger och kikar på Per Borten som tassar runt i stugans enda rum, barfota, naken björnlurvig bringa, iklädd bara sina berömda kalsonger, slocknad pipa i munnen, sopande golvet, tändande eld i spisen, kokande kaffe, dukande bordet, hämtande vatten. Jag hadde litet svårt att tänka mig Olof Palme i samma situation.Kalsong betyr altså underbukse. Berntsen kan fortelle hvordan det foregikk når Borten gikk på ski i påska:
Heile livet var Borten ein hund etter å sleppe sol og luft laus på kroppen. Rundt setra under Kråkfjellet i påsken kunne skigåarar kor som helst det var ein bar flekk mellom snøfonnene, plutseleg komme over Per Borten som låg der avkledd i sola i bare trusa, med ski ved sida av seg – heilt til han som olding ikkje lenger var i stand til å komme seg ut i naturen. (Berntsen 2007 s. 295)
Var det da noen overraskelse at Borten tok imot Dagbladet på den måten han gjorde? Nei, tar man alle Bortens undertøys-timer per døgn med i regnestykket, ser man at dette var noe som måtte skje en eller annen gang i løpet av statsministerperioden. Tilfeldigvis ble det den dagen det ble.
Se og Hør, snik-beskyldninger og rettssak
Påstanden om at bildene er snikfotos, er likevel ikke helt tatt ut av det blå. Dette var nemlig kjernen i en merkelig krangel som oppstod flere år senere. I 1980, 11 år etter at bildene stod på trykk, ble fotograf Kleiven intervjuet av Se og Hør. Han presenterte noen av sine blinkskudd gjennom en lang karrière, deriblant sitt opus magnum, trusebildene. Disse ble gjengitt i all sin ubarmhjertighet, og i langt bredere utvalg enn første gang. Denne gangen reagerte Borten.
I neste nummer av bladet «rykket Borten ut», og her later det til at han igjen har gitt et intervju uten helt å forestille seg hvordan materialet kommer til å brukes. Eller noe lignende. La oss bare si at teksten er svært tvetydig og usammenhengende, og på ingen måte karakteristisk for en fortsatt oppegående eks-statsleder: Kort oppsummert innrømmer Borten at han var klar over at bildene ble tatt, men beskylder likevel Kleiven for snikfotografering. Denne artikkelen ble parafrasert i VG samme dag. (!) Dagen etter krevde Kleiven en beklagelse, og mortifikasjon av endel utsagn i artikkelen, deriblant at det var bedrevet snikfotografering. Borten repliserte at han ikke kunne beklage, fordi han ikke hadde sagt de tingene Se og Hør siterte ham på. (!!)
Saken havnet først i forliksrådet, hvor Se og Hørs artikkelforfatter ble kalt inn som vitne. To år senere melder VG at det fremdeles er uklarheter med vitnene, og saken står på stedet hvil. I februar 1987, like etter at Vassbotns bok kom ut og én uke før saken skulle opp i Gauldal herredsrett, kommer partene til forlik. Innholdet i forliket er ukjent. Bortens eneste kommentarer til avisene under saken, var «Dere må da ha noe annet å skrive om enn dette». Det later til at Borten nok en gang gikk litt for ukritisk til et intervju, men til slutt vant han PR-krigen: Mange trodde etter denne lenge uavklarte saken at de berømte bildene faktisk var paparazzibilder.
Injuriesaken mellom fotografen og eks-statsministeren gikk i bølger mellom 1980 og 1987, og VG produserte i løpet av disse årene en hel rekke flotte overskrifter som inneholdt ordet truse.
Konklusjon
Det finnes en annen kjent Borten-historie, som ikke har noe med underbukser å gjøre. Otto Grieg Tidemand, forsvarsminister, Høyre-mann og skipsreder, bød under en privat tilstelning Borten på en smak konjakk, ifølge historien av aller fineste årgang. Uten omsvøp takket Borten ja, og tømte en god skvett rett i kaffekoppen. Poenget er naturligvis at Borten ikke alltid så forskjell på Flå i Trøndelag og Den store verden. En annen historie omhandler Bortens handlekraftige reaksjon da han ble utsatt for en ekte snikfotograf, i hagen utenfor sitt hjem i Oslo. Borten gikk da sporenstreks ut og kastet VG-fotografen hodestups opp i en snøfonn. (Berntsen s. 295)
Borten, ellevte generasjons bonde på samme gård, var altså en ujålete og uformell fyr. Men for mye av det gode kan fort gå galt. Er man litt jålete, kan det passere som raffinert, og er man litt uformell kan det gå som jordnært. Det er en balansegang som blir mer og mer viktig jo mer offentlig stilling man har. Å kaste klærne etter eget forgodtbefinnende er ikke alltid like kompatibelt med en statsministerpost som med et dagsverk på bruket. Dette var, etter alt å dømme, Per Borten ikke klar over. De fleste som har skrevet om Borten beskriver ham som nettopp likefram, praktisk og traust, men også spontan og selvstendig. Vassbotn skriver at han «kunne foreta seg saker og ting uten å være i stand til å forutse at andre kunne reagere voldsomt», og at hans påfallende ubetenksomhet i forbindelse med lekkasje-saken (og for så vidt også truse-saken) egentlig ikke var noen overraskelse. Jeg lar dét bli siste ord om Per Borten – truseministeren.
Neste uke: Hvorfor måtte Arne Olav Brundtland binde seg selv fast til masta når han var ute på seiltur? Følg med
Kilder:
Aftenpotten (sic), 17. mai 1966.
Aktuell nr. 33, 16. august 1969.
Berntsen, Harald: Staurberaren Per Borten. Aschehoug 2007. ss 293—294.
Dagbladet, 6. august 1969.
NTB 11. februar 1987
Se og Hør, 14. august 1980, 21. august 1980, 28. august 1980.
Vassbotn, Per: Da Borten falt. Cappelen 1986. ss 140—143.
VG, 21. august 1980, 22. august 1980, 6. november 1980, 16. juni 1980, 4. mai 1982, 14. august 1982, 16. juni 1981.
Regjeringen.no: Biografi om Per Borten.
