En rotete ostehistorie

Foto: Tine SA.

Meieriene Tine og Synnøve Finden er i tottene på hverandre igjen, som vanlig. Denne gangen har sistnevnte utfordret Tines eierskap til ostenavnet «Jarlsberg». Saken har utspilt seg som en komedie med rettstvister, regisserte PR-stunts og beskyldninger om faktajuks på Wikipedia.

Fakta har virkelig vært mangelvare i denne saken.

Kort fortalt mener Tine at navnet «Jarlsberg» viser til et bestemt produkt. På dette grunnlaget varemerkeregistrerte de navnet i 1972. Synnøve Finden hevder derimot at navnet «Jarlsberg» viser til en generell ostetype, og er så gammelt at ingen kan eie det.

Og her blir ostens – og navnets – historie klemt mellom to store PR-maskinerier som ikke nødvendigvis tar hensyn til objektivitet og historisk metode. Dermed blir sannheten, igjen, krigens første offer.

Jeg skal prøve å fortelle historien om Jarlsberg-navnet i henhold til hva kildene forteller, ikke hva et firma ønsker å fortelle oss.

Ysteriet på Jarlsberg gods

Tidligere var den allmenne oppfatning at Jarlsbergostens navn skrev seg fra godset av samme navn, den historiske kongsgården og senere grevskapet Jarlsberg i det som i dag heter Vestfold. Her fantes et av landets første ysterier, som ifølge godsets eget regnskap produserte sveitserost for salg både i nabobyene og hovedstaden fra 1815 til 1832. ^[1] Men hvorvidt de kalte denne osten «Jarlsberg», har det vært flere sterke meninger om.

Statsviteren Odd Gunnar Skagestad har i et stort antall tekster avvist forbindelsen mellom osten og godset Jarlsberg:

«Ingen steder finner man imidlertid dokumentasjon eller annet empirisk belegg for at så skal ha vært tilfelle, og påstanden må trygt kunne avvises som uhistorisk og feilaktig.» [2]

I stedet tar han til orde for å løfte fram sin egen tippoldefar, Vestfoldbonden Anders Larsen Bakke (1815–1899) på gården Østre Bakke, som den første Jarlsbergprodusent på 1850-tallet. [3] Sammenhengen mellom godset og osten avfeier Skagestad som uhistorisk flottenfeieri:

«Har kanskje noen latt seg forelede av en besnærende og pirrende forestilling om kulinarisk bevisstgjorde grever og baroner som ostentativt boltret seg i ysteriet og mesket seg med dets gastronomiske lekkerbiskener, en forestilling som presumptivt skulle forlene osten med ekstra noble kvaliteter?» [4]

Jeg klandrer ikke Skagestad for ikke å ha funnet noen slik dokumentasjon, for den har virkelig gjemt seg godt. Men derfra til å påstå at en slik kilde ikke ikke kan finnes, er et stort og uforsvarlig sprang. Et fravær av positiv bekreftelse utgjør selvsagt ikke en negativ bekreftelse.

For navnet ble først brukt av Jarlsberg hovedgård. Det ser vi av følgende annonse i «Den Norske Rigstidende» fra 20. september 1824:

«Jarlsberg-Ost af bedste Sort sælges i Christiania hos Kjøbmand J. Nielsen, paa Moss hos Vice-Konsul N. Gude, i Laurvig hos Kjøbmand Buchholm samt her paa Fabriken for 16 Skilling pr. Pund.

Jarlsberg, den 17. September 1824.

Peter Sverdrup.» [5]

Fra avisen Den Norske Rigstidende, 20 september 1824.

Peter Sverdrup var sønn av Jacob Sverdrup, bestyreren på Jarlsberg gård. Sønnen drev underbruket Rise, som også produserte ost ... mens Anders Larsen Bakke fremdeles var åtte år gammel.

Bakkes meritter som yster blir først trukket fram i en lokalhistorisk bok fra 1907, ^[6] og gjengir etter alt å dømme lokal muntlig tradisjon. (Henvisningen til amtsberetningen fra 1855, som Skagestad siterer hyppig, gjelder Bakkes inntekter og ikke produksjon av noen navngitt ost.) At Bakke i voksen alder har blitt den største produsenten av ost med navnet Jarlsberg, er det ingen grunn til å tvile på. Som vi skal se, kan både markedsandeler og navnetilknytning variere voldsomt i løpet av noen generasjoner.

Det er fristende å se historien om Bakke som et tilfelle av postmoderne myteknusing som har gått litt over styr. Det finnes, som Skagestad påpeker, utallige tilfeller av at man kobler en bedrift, eller enda vanligere en slekt, opp mot det adelige og «fine». I mange tilfeller har dette vært basert på ren fantasi, og i vår egalitære tid har slikt snobberi fått en flau bismak. At en enkel, hardtarbeidende bonde sto bak denne nå så berømte nyvinningen er selvsagt en bedre historie.

Men om Anders Larsen Bakke var hardarbeidende, så var han ikke enkel: storbonden var en av amtets rikeste menn og eide flere ysterier både i Norge og Sverige. Og han var rett og slett ikke den første som laget ost og kalte den Jarlsberg.

Han var heller ikke den siste.

Juss

Hva betyr så dette for den pågående navnestriden mellom to moderne firmaer? Absolutt ingenting. Til tross for den gjengse oppfatningen av at «gamle» ord og uttrykk ikke kan varemerkeregistreres, så sier jussen noe helt annet.

Ifølge Lov om beskyttelse av varemerker, §14b, kan man ikke registrere begreper som «i alminnelig språkbruk (...) utgjør sedvanlige betegnelser for varen eller tjenesten». Man kan for eksempel ikke registrere eierskap til ord som «sjokolade» eller «hotell».

Et interessant eksempel er den kjente potetgull-saken fra i fjor, hvor Maarud hevdet å ha vært de første som brukte begrepet «potetgull». Oslo tingrett kom til at det kan så være: ordet har siden den gang har blitt et helt vanlig ord, som i alminnelig språkbruk ikke skiller mellom potetgull fra Maarud eller fra andre produsenter.

Rent konkret er spørsmålet altså om alminnelige forbrukere kaller andre oster enn Tines Jarlsberg for «Jarlsberg» ... slik også Sørlandschips kalles potetgull i dagligtalen.

Så: Hvordan ble ordet «Jarlsberg» (eller «Jarlsbergost», i historisk sammenheng er dette akkurat det samme begrepet) oppfattet i da Tine registrerte varemerket i 1972?

Jarlsberg gods på amtskartet fra 1832, det året produksjonen av Jarlsbergost på godset opphørte.

Jarlsbergosten gjenoppfinnes

Både Jarlsberg gods, deretter Anders Larsen Bakke og senere et stort antall små gårdsysterier i Vestfold (som da het Jarlsbergs og Laurvigs amt) hadde laget ost etter forskjellige oppskrifter og kalt den Jarlsberg. Navnene «Jarlsbergost» og «Jarlsberger» var også i bruk.

Mot slutten av 1800-tallet tok industrielle meierier over for de mange småysteriene. Her ble det laget andre typer ost, av jevnt over mer helhetlig kvalitet. Jarlsbergosten fra gårdene ble etter hvert ansett som et gammeldags og tarvelig produkt. ^[7] Selv i Stortinget var det enighet om at Jarlsbergostene fra Vestfold holdt «mindre god Kvalitet». ^[8]

Mot slutten av 1800-tallet stiger de fleste oster i pris, mens Jarlsberg er den eneste som blir stadig mer upopulær. ^[9] Den er sist nevnt i Aftenpostens markedsprislister i 1915, og etter dette virker det som både navnet og ostetypen går i glemmeboka. I «Illustreret Norsk Konversationsleksikon» fra 1910 omtales Jarlsbergost som et «foreslått offisiellt navn», samtidig som det interessant nok påpekes at navnet ikke brukes i det daglige. ^[10]

Spoler vi fram til 1950-tallet, finner vi en meieriteknologi-professor med det passende navnet Ole Martin Ystgaard. Han arbeidet på Landbrukshøgskolen på Ås med å utvikle nye osteoppskrifter. En av disse, som først gikk under prosjektnavnet «Forsøksost», var basert på en egenutviklet bakteriekultur og ble svært populær. Etter hvert ble det klart at denne kunne settes i kommersiell produksjon. Etter å ha vurdert navn som Ås-ost og Follo-ost, hentet man fram igjen navnet «Jarlsberg». [11] Antagelig ble navnet valgt i 1954, osten ble satt i produksjon i Verdal på nyåret 1955. ^[12]

En ny ostetype
Etter hvert som den nye oppskriften ble satt i produksjon rundt omkring i landet, ble den stadig omtalt i lokalavisene som en «ny ostetype» som skal settes i produksjon av Norske Meieriers Salgssentral ^[13] — som i 1992 endret navn til Tine. I mellomtiden var navnet varemerkeregistrert. Det kan nok ha vært en og annen hundreåring som fremdeles mente at Jarlsbergost er all ost fra Vestfold ... det er likevel tydelig at avisene på denne tiden måtte forklare det nye navnet for almuen.

Halden Arbeiderblad, 11 mai 1960.

Synnøve Finden kan selvsagt argumentere med at varemerkeregistreringen ble foretatt på et tidspunkt da Tine (Meierienes Salgssentral) hadde monopol på meierivarer i Norge. Det er for så vidt en betimelig debatt å ta. Det er heller ikke problematisk i seg selv at Synnøve Finden – dersom de oppriktig mener at de lager Jarlsbergost fra 1800-tallet (!) – ønsker å prøve dette for retten.

Follo tingrett har lagt ned en midlertidig forføyning, men kommer nok etter hvert til at Tine har bygget opp denne merkevaren gjennom iherdig markedsføring de siste 60 årene, fra å være et ukjent begrep da osten med denne spesifikke oppskriften ble lansert. I så fall kan man mistenke Synnøve Finden for å ønske seg en gratistur på et etablert merkenavn.

Urent mel i begge poser

Jeg mener det er objektivt klart at Tine har juridisk rett på dette merkenavnet. Det betyr ikke at jeg synes Tine har oppført seg greit i denne saken.

Et siste element i denne krangelen er Wikipedia-artikkelen om Jarlsbergosten, som Tine går langt i å beskylde konkurrenten for å ha manipulert med sin versjon av ostens historie. (Som om det skulle hatt noe å si juridisk.)

Så snart en slik påstand er plantet i folks bevissthet, er artikkelen i seg selv upålitelig. Den omtales nå i kommentarfeltene som «tuklet med». (Riktignok av en tidligere ansatt i Tine...)

Facebook-kommentar til en Aftenposten-kommentar om "ostekrigen".

Wikipedia-artikkelen om Jarlsbergost er riktignok et lappeteppe av feilaktige og selvmotsigende påstander. Men at den oppfattes som manipulert av en part med særinteresser, er selvsagt spikeren i kista for all troverdighet, både for artikkelen og bedriften som tukler.

Jeg vet ikke om Synnøve Finden har redigert denne Wikipedia-artikkelen til sin fordel, og jeg kommer heller ikke til å påstå det uten bevis. Men den som går gjennom redigeringshistorikken, vil derimot finne en endring foretatt 2. juli 2014 klokken 08:39 fra IP-adressen 193.213.209.1. Den eies av Tine-kontoret i Bergen!

Ost med bismak

De to firmaene kan krangle hverandre ihjel etter min mening, men når historiske sannheter og forbilledlige dugnadsprosjekter blir uskyldige ofre for både åpne og dulgte PR-triks, da har det gått for langt.

Landets ostespisere er delt i to leire, og i kommentarfeltene skrikes det etter boikott av både den ene og den andre som skal ha oppført seg uhederlig. Skal man følge den logikken, burde det norske folk holde seg unna ost en god stund.

---

Kilder

1. Bakken, Asbjørn: Ysteriet på Jarlsberg 1815–1832. I: Wekre, Eivind. Meieribruket i Vestfold 1860–1960. Meieriene i Vestfold, 1960. s. 1–5.
2. Skagestad, Odd Gunnar. Jakten på Jarlsbergosten. Et moderne folke-eventyr. I: «Historie» nr. 1, 2005. s. 74.
3. Leserinnlegg i Aftenposten, 16. februar 2016.

4. ibid, s. 77.

5. Den norske Rigstidende, 20. september 1824.

6. Graarud, G. Holmestrand og omegn: En historisk oversigt. Del 1. Forlaget Norge. Oslo, 1907. s. 156-157.

7. Abrahamsen, Roger, m.fl. Jarlsbergosten: Historie og utvikling. Tun. Oslo, 2006. s. 90.

8. Bl.a. Storthingsproposisjon nr 1 (1897), Hovedpost VI s. 29, og Storthingsproposisjon nr 1 (1900/01), Hovedpost VII s. 32.

9. Smitt, J. Det Norske Landbrugs Udvikling i den Moderne Tid. Grøndahl. Kristiania, 1902. s. 47.

10. Illustreret Norsk Konversationsleksikon. Aschehoug. Kristiania, 1910. b. 4, spalte 704.

11. Abrahamsen, Roger, m.fl. Jarlsbergosten: Historie og utvikling. Tun. Oslo, 2006. s. 92.

12. Nidaros, 3. februar 1955.
13. Halden Arbeiderblad, 11. mai 1960, m.fl.