De harde trettiåra var en forferdelig tid. Den var preget ikke bare av utstrakt arbeidsledighet og fattigdom, men i store deler av Europa (også i Vest-Europa) var diktatur og undertrykkelse fortsatt dagligdags. Og som en klam hånd over det hele lå krigstrusselen, som etter hvert kom mer og mer for dagen. Man kan lese side opp og side ned om politisk polarisering, skarp retorikk og opprusting. Men et langt mer levende (og overraskende) bilde av den skremmende situasjonen får man fra vittighetsbladene.
Det kom ut en myriade av forskjellige vittighetsblader fra slutten av 1800-tallet og frem til etter krigen. De mest kjente var Vikingen, Hvepsen og Korsaren. De bestod stort sett av dagsaktuelle karikaturer og vitser, de ble trykket på billig papir med få farger og ble tatt omtrent like seriøst som tegneserier ble på 1980-tallet. Men de både dokumenterte og påvirket opinionen. Og så lenge man kjenner omstendighetene, kan de gi et klart bilde av hva som beveget seg i samfunnet.
Et eksempel er den årlige publikasjonen Humoristens Revy. Dette var en årskavalkade utgitt av bladet Humoristen, som oppsummerte året med glimt i øyet. Og i trange tider blomstrer den svarte humoren. I 1936 ser vi Stalin slakte ned sine landsmenn, Mussolini bajonetterer Haile Selassie (Italienske styrker gjennomførte et folkemord i Etiopia dette året) mens Hitler regelrett driver jødene i avgrunnen. Djevelen selv bivåner det hele mens han vurderer å gå av med AFP. Det er et deprimerende verdensbilde.
Hans sorte majestet rasende: "Mine elever har slått mig ut, jeg duer ikke mere, ‒ jeg vil søke alderdomspensjon!"
(Interessant nok tar karikaturen også i bruk det stereotypiske jødiske utseendet, samtidig som den fordømmer jødeforfølgelsene. Det sier også sitt om at grensene gikk andre veier på denne tiden.)
Til tross for historiene om nedbygging av forsvaret: I 1938 kritiserte Humoristen den norske regjeringen for å kaste seg på krigshisseriet som herjet på kontinentet. Vi ser statsminister Nygaardsvold på kanonen og utenriksminister Halvdan Koht i fly, mens den forhenværende antimilitaristen Martin Tranmæl «begraver» det brukne gevær.
Kampen om den fete gris, ‒ tro hvem som får skinken?
I bakgrunnen følger de tre skandinaviske statsministrene skrekkslagne med på drakampen mellom Hitler og Chamberlain. Mussolini til høyre.
Dette er ganske gruoppvekkende bilder. Så skulle man kanskje tro at situasjonen ble enda verre året etter. I 1940 braket helvete løs, og de marerittaktige scenene ble virkelighet for svært mange. Men nei da! Humoristens Revy 1940 viser et velkledd og lykkelig par som danser swing som om alt er i sin skjønneste orden. Det er et påtagelig stemningsskifte. De påfølgende årene viser forsidene utelukkende søte sylfider, solskinn og sang. Ingenting tyder på at Europa står i brann. Hva har skjedd?
1940: "Her er alt i sin skjønneste orden, og vi er meget tilfredse!"
1941: Sommer, sol, badeball og den obligatoriske vinkingen ut i løse lufta.
(Legg også merke til at de har hentet inn en ny og langt dårligere tegner.)
1942: Slanke stupedamer, velfødde kjeruber og en jovial kong Neptun i skjønn harmoni. (Og dårlig fargetrykk, trolig grunnet rasjonering på både papir og blekk.)
Hva kommer denne helomvendingen av? Tidene har i alle fall ikke blitt bedre: Diktaturet har blitt virkelighet også i Norge, og bladet er, i likhet med den seriøse pressen, underlagt streng sensur. Etter 9. april var det slutt på bloddryppende Hitler-karikaturer i norske medier. Dette er helt karakteristisk. 1940 er et vendepunkt for den skarpe, satiriske pressen i alle tyskokkuperte land: Enten forsvant den, ellers ble den tam og trøtt. Et fåtall tok riktignok oppfordringen til å trykke beske Churchill- og Roosevelt-karikaturer, men de fleste la seg på en intetsigende linje mens de ventet på bedre tider for trykkefriheten.
Satire og propaganda er begge fordreininger av virkeligheten, og de har mye til felles. De er forenklede fremstillinger som henvender seg til et stort publikum og spiller på tendenser som allerede er til stede. Men de skiller seg fra hverandre i det at satire ofte er beskrivende fra et kritisk eller til og med opposisjonelt synspunkt, mens propaganda som regel er normativ og autorisert. Det er paradoksalt at etter hvert som krigen ble mer og mer grusom, ble vittighetsbladene mer og mer uskyldige. På mange måter kan man si at vittighetsbladene ‒ uten at det var med vilje ‒ beholdt rollen som vrengebilde av virkeligheten.
Etter krigen ble tidene bedre enn på lenge, og Humoristen beholdt den lettlivede linjen. Da bladet gikk inn i 1953 hadde vitsene de siste 13 årene stort sett dreid seg om overvektige direktører med smekre elskerinner. I etterkrigstiden var Norge preget av konsensus og velstand, de steile kantene i politikken var borte. Det var også den reelle faren for død og fordervelse. Og dermed forsvant også grobunnen for grovkornet galgenhumor. Den var blitt både overflødig og upassende. Og et blad som bare formidler idyll i en idyllisk verden, lever ikke lenge.
