Boka er, etter eget utsagn, en grensesprengende sensasjon. Forfatteren Einar Madsen fra Ålesund mener å ha avdekket glemte sannheter om Norges fjerne forhistorie. Dette gjelder ting som har skjedd så langt bak i tid at ingen har skrevet om det før. Årstallene i boka avslører riktignok en alvorlig mangel på grunnleggende regnekunnskaper. Og dette er betegnende for hele prosjektet.
Teksten er så uorganisert at den beveger seg langt forbi «bevissthetsstrøm»-sjangeren, den er rett og slett en svimlende suppe av innfall, digresjoner og haranger uten verken hode eller hale. Å analysere eller forklare dette kaotiske flettverket vurderer jeg som teknisk umulig. (Boka er forsøkt analysert i en arkeologi-hovedoppgave om psuedovitenskap fra 2005, men forfatteren fant å bare kunne forholde seg til de første ni sidene før han måtte gi opp.)
Derfor må jeg simpelthen gjengi noen av Madsens «sensasjonelle oppdagelser» i forsøksvis klartekst.
Påstander
Teksten kan ikke sies å ha én enkelt hovedpåstand, men et stadig tilbakevendende tema er at et betydelig antall historiske personligheter skal ha vært opprinnelig fra Ålesund. Dette gjelder ikke bare normannerkongen Rollo (som de fleste ålesundere hardnakket regner som et bysbarn) men også hunerkongen Attila, Aleksander den store, prins Hamlet, Kong Arthur av det runde bord og alle de romerske keiserne. Samt hele folkegrupper som goterne, hunerne, skyterne, makedonerne og frankerne.
Dette surres sammen med halvfordøyde, heyerdahlske Odin-myter og en sprelsk versjon av kongerekka, med hittil ukjente storheter (og en del småheter) som kong Læfe, kong Biær-Gram, kong Svipdag og kong Nordre. Madsen gjør også et gjentagende poeng ut av at disse kongene overhodet ikke nevnes i det han foraktelig kaller «autoriserte» historiebøker, til tross for at de hersket over hele Europa fra Kola-halvøya til Portugal. Med Ålesund som hovedstad.
Det bør også nevnes (like ut av det blå som i boka) at Dyret i Åpenbaringen var en historisk person, en viss Hoddbrodd – «så vidt vites den eneste trønder som er nevnt i Bibelen» (Madsen s. 66).
Metode
Disse revolusjonerende oppdagelsene dokumenteres ved å tolke steds- og personnavn i lys av det norske språkets egentlige opprinnelse. Dette er ifølge Madsen ikke nordgermansk, men en derimot en blanding av gælisk, hebraisk, hettittisk og mongolsk. Dette viser seg gjennom en rekke nå utdaterte ord fra eldre sunnmørsdialekt, som Madsen med stor møye har funnet igjen i forskjellige eksotiske ordbøker. På denne måten avsløres det at flere kjente personer og landområder ikke er hva historiefaget hittil har antatt at de var.
For eksempel hevder Madsen at kong Arthur av det runde bord var identisk med «longobardkongen Wacho», som igjen er identisk med den engelske kongen Wecca, som igjen er identisk med den norske kong Wogg. Og «hvis han er Vogg, er han også Biarke d.v.s. Harald, fordi Biarke er Vogg.» (Madsen s. 103.)
Denne palindromiske konklusjonsrekken, og det overmåte surrealistiske forholdet til kildebruk, skal i siste instans bevise at Arthur er begravd på Sandsøya sør for Ålesund, sammen med gullskatten fra det tyske middelaldereposet Nibelungenlied. Gjentatte forsøk på å lokalisere gullskatten har hittil ikke medført annet enn flere flotte polaroider av en fjellvegg, som også gjengis i boka.
Og slik humper Madsens verden av gårde, i rasende fart og med nye overraskelser rundt hver eneste sving.
Form
Alt dette sammensuriumet fremstilles i en overveldende språkdrakt, som veksler mellom kompakte, nesten ugjennomtrengelige tekstblokker over flere sider, og innimellom oppstykkede kapitler med plenty tegnsetting: avsnitt, innrykk, kursiv, kapitaler og utropstegn i fri, tilfeldig flyt. Det opplyses også i kolofonen, interessant nok, at «teksten er skrevet inn på diskett av Einar Madsen». Boka er, ikke overraskende, trykket for egne penger.
Analyse
Madsen konstruerer en både historisk og litterær sfære som er svært spesiell: Fragmentert, energisk og løsrevet fra all konvensjonell logikk. Og ikke minst iherdig pågående, ettersom forfatteren selv mener alt han skriver er underkjente sannheter. Denne kaotiske intensiteten finner man kun hos personer som har brukt et helt liv på å bli motsagt og misforstått, og som endelig får formulere seg uten avbrytelser. Det er litt av et syn.
I starten kan teksten virke fullstendig uhåndgripelig, men den bygger snart sin helt egen, frittstående kontekst som gir den nytt liv på egne premisser. Med andre ord en leseopplevelse av de aller, aller sjeldneste. Jeg vil si den er unik, på godt og vondt. Dersom du setter pris på enten psuedovitenskap eller ekstrem-kuriosa, skal du lete lenge etter en bedre blanding enn Norges arv fra fortiden.
Jeg kan ikke anbefale å bruke 298 kroner på den, men alle norske biblioteker kan skaffe den på fjernlån. Dette er et trygt alternativ: Jeg kan garantere at du ikke trenger å lese den mer enn én gang.
Faksimiler av innholdslisten, litteraturlisten og en tilfeldig side brødtekst gir et lite innblikk i bokas generelle struktur. (Klikk for større versjon.)
Kilder:
- Madsen, E. Norges arv fra fortiden: folkeheltene som drog mot nord. Einar Madsen forlag. Ålesund, 2002.
- Stavik, J. Mellom fakta og fiksjon: Psuedoarkeologi i et nordisk perspektiv. NTNU, 2005. Også publisert på skepsis.no.
