Nicolai Olaus Lossius – Nordmannen som satte Darwin på sporet

(Denne artikkelen er tidligere trykt i Biolog nummer 1/2014 og, i forkortet utgave, Aftenposten Historie 6/2015.)

I Darwinåret 2009 ble flere nordmenns korrespondanse med Charles Darwin belyst. Lite visste man den gang om nordmannen som spilte en aldri så liten nøkkelrolle i at evolusjonsteorien ble til.

Det var ikke noe mirakuløst aha-øyeblikk som fant sted på Galápagos den 25. september 1835. Men det var det første av mange små skritt mot en ny forståelse av alt liv på jorden.

Jakt på Galápagos-skilpadder.

(Kobberstikk av C. Berjeau cirka 1888, etter tegninger av Albert Günther.)

Kvelden før hadde HMS Beagle ankret opp i Post Office Bay på Charles Island. Der traff kaptein Robert FitzRoy og Charles Darwin tilfeldigvis øyenes viseguvernør, en engelskmann ved navn Nicholas O. Lawson, som inviterte dem på omvisning og middag i øyas indre. Neste dag loset han Beagle til Black Beach Bay på vestsiden av øya. Herfra unne de lettere komme seg opp til bosetningen i høylandet, et par timers gange gjennom fuktig jungel.

Under måltidet fortalte viseguvernøren ivrig om øyenes ressurser, naturforhold og merkverdigheter. Kaptein FitzRoy noterte seg at den høye luftfuktigheten gjorde det vanskelig å bevare papirer og bøker, at øyboerne eksporterte mye grønnsaker, og at de brukte tomme skilpaddeskall som skjerming for avlingen. Viseguvernøren forklarte at han med ett enkelt blikk på skallets form, kunne se hvilken av øyene den enkelte skilpadde var hentet fra. Denne kommentaren bet Darwin seg merke i.

I had not as yet noticed by far the most remarkable feature in the natural history of this archipelago; it is, that the different islands to a considerable extent are inhabited by a different set of beings. My attention was first called to this fact by the Vice-Governor, Mr. Lawson, declaring that the tortoises differed from the different islands, and that he could with certainty tell from which island any one was brought. I did not for some time pay sufficient attention to this statement, and I had already partially mingled together the collections from two of the islands.

Fra annen utgave av ekspedisjonsrapporten. (Darwin, 1845.)

De lærde strides om akkurat når Darwin selv ble en overbevist evolusjonist. Men allerede sommeren etter, på vei hjem mot England, noterte han sin første tanke om artenes foranderlighet: Variantene mellom skilpaddene på Galápagos «would be well worth examining, for such facts would undermine the stability of species». Fra denne første tanken skulle det ta mange år med vurdering, innsamling av eksempler og innspill fra andre, før obervasjonene fra Galápagos endelig munnet ut i «Artenes opprinnelse».

Darwin nevner Mr. Lawson flere ganger i sine notater og dagbøker – mest prominent i Beagle-rapportens andre utgave fra 1845, og i sin dagbok som først ble publisert i 1933. Siden har flere av Darwins biografer fremhevet kommentaren fra Lawson, og dens betydning for Darwins videre tenkning.

Sandra Herbert kalte møtet en «utløsende faktor» for at Darwin samlet inn Galápagos-finkene. (Herbert 2005) David Lack mente sågar at «Artenes opprinnelse» kanskje aldri hadde blitt til, dersom Lawson ikke hadde eksistert. (Lack 1963) Det er kanskje en overdrivelse. Frank Sulloway mener på sin side at skilpaddenes rolle som katalysator er blåst opp til en myte – Men medgir også at Darwin tilla samtalen med Lawson stadig større betydning etter hvert som han utviklet sin teori de neste 24 årene. (Sulloway 1982)

Det er i alle tilfeller klart at Lawson, uten å ane det selv, fikk noe til å falle på plass i kreasjonisten Darwins tidlige spekulasjoner om «skapelsens sentra». Dette fremskyndet hans forståelse av spørsmålet som han først kalte «mysterienes mysterie».

Det er ikke uten grunn at skilpaddene på Galápagos er blitt et populært, om enn forenklet, bilde på Darwins overgang fra tradisjonell kreasjonist til banebrytende nytenker.

In July opened first note Book on “transmutation of Species”. – Had been greatly struck from about month of previous March on character of S. American fossils – & species on Galapagos Archipelago. – These facts origin (especially latter) of all my views.

Begynnelsen på Darwins første notatbok om artenes foranderlighet, 1837. (Herbert, 1980.)

Men selveste viseguvernør Lawson – hvem han var og hvordan han endte opp på Galápagos – har vært et mysterium i alle år.

Han introduserte seg som engelsk overfor Darwin, siden har det også vært hevdet at han var født på Jamaica. Men alle forsøk på å finne ham i britiske eller jamaikanske registre har endt som blindspor. Verken sjømannsruller, kirkebøker eller folketellinger nevner ham med ett eneste ord. Grunnen er enkel: Viseguvernøren på Galápagos var ikke engelskmann i det hele tatt. Han var en ektefødt romsdaling.

Et sjømannsliv blir til

Nicolai Olaus Lossius ble født på øya Sekken i Romsdalsfjorden den 23. november 1790. Han var odelsgutt til Vestad, øyas største gård. Faren, Christoffer Lorentz Lossius, var bonde og kaptein i infanteriet, moren var fra en militærfamilie fra Fredrikstad. Ingen av dem kunne nok ha forestilt seg at sønnen skulle ende sine dager på motsatt side av kloden.

Men Nicolai hadde fra tidlig av en trang til å oppleve livet på sjøen – og han må ha hatt en besluttsom personlighet. I november 1806, halvannet år etter konfirmasjonen, fikk han motvillig tillatelse fra foreldrene til å mønstre på en klippfiskskute til Barcelona. Kapteinen, Tønnes Andersen Dahl fra Molde, kan formodes å ha vært en bekjent av familien. Vi kan jo forestille oss at infanterikaptein Lossius på den ene side ville lære sønnen disiplin, men på den annen side ikke ville risikere å miste sin eneste arving. Dødsfall til sjøs var ingen sjeldenhet, noe som viste seg da kaptein Dahl omkom på vei tilbake til Molde neste vår. Men Nicolai kom vel hjem, og han må ha likt seg på sjøen. Kort tid etterpå dro han ut igjen, denne gang mot Irland. Med en hissig, irsk kaptein. Det gikk ikke like bra.

Nicolai kom på kant med kaptein Adam Morrisson, som han senere beskrev som en hensynsløs skurk. Da skipet la til kai i Liverpool ble Nicolai satt av. Å stå alene og pengelens, seksten år gammel i verdens største havneby, kan være ille nok. I tillegg klaffet dette svært dårlig med verdenspolitikken: I oktober 1807 ble Danmark-Norge trukket inn i Napoleonskrigene på fransk side. Britene svarte med en fullstendig, militær blokade av Nordsjøen. Plutselig var det rett og slett umulig å komme seg fra Liverpool til Molde. Nicolai hadde ikke annet valg enn å ta den første og beste hyra han kunne få. Skipet som tok ham om bord, gikk til Brasil. Og han kom aldri mer hjem til Norge.

Nicolai Olaus Lossius ble døpt i Veøy kirke den 29. november 1790, 

og konfirmert i Molde 13. oktober 1805. Året etter dro han til sjøs for alltid.
(Kirkebok for Veøy 1790, kirkebok for Molde 1805 og sjømannsruller for Molde, 2. rode, 1806.)

De syv hav

De neste årene fartet den unge romsdalingen kloden rundt: Da han kom tilbake til England fra Brasil var Norge fremdeles avskåret fra kontinentet. I 1810 seilte han på Middelhavet, hvor han ble fanget av sjørøvere og en kort periode ble holdt som slave i Tunis. Da han ble kjøpt fri slo han seg ned i USA og tok statsborgerskap der ‒ 14 år før Amerika-feberen nådde Norge.

Han seilte på den amerikanske Kinafarten, og senere gikk han inn i marinen og deltok i 1812-krigen mot Storbritannia. Mye kan tyde på at han deserterte, og etter hvert havnet han som skipsbygger og handelsmann i New Brunswick, like over grensen til Canada. Han utførte typiske varer han må ha kjent igjen fra hjemlandet: tømmer til Europa og tørrfisk til de karibiske øyene. Men i 1816 satset han alt på en svær tømmerlast til England, kun for å finne ut at tømmerprisene hadde gått til bunns mens han krysset Atlanteren. Etter ni års slit var han atter en gang pengelens på kaia i Liverpool.

Storbritannia og Norge var ikke lenger i krig, og nå kunne nok Nicolai med letthet kommet seg hjem til familien. Men noe holdt ham igjen: Han hadde bestemt seg for å komme hjem som en rik mann. Kanskje var det også mindre fristende å slå seg ned som gårdbruker i en trang fjord, når han først hadde sett verdenshavene. Men uten startkapital fikk han uansett ikke gjort så mye. Løsningen ble nok engang å gå inn i marinen. Men USA tar ikke gamle desertører inn i varmen.

På denne tiden var de vidstrakte koloniene i Sør-Amerika i gang med å løsrive seg fra den spanske kronen. Fra antillene til pampasen ble det skrapet sammen revolusjonshærer og republikker på løpende bånd. Erfaring fra den amerikanske marinen var en ettertraktet kompetanse, og i likhet med tusenvis av leiesoldater og lykkejegere fra hele verden, satte Nicolai kursen sørover. Og noe må likevel ha trukket ham mot fjell og fjord: I oktober 1818 ble han innrullert i den nyopprettede chilenske marinen, som førstestyrmann på en 44-kanoners fregatt med hovedbase i Valparaíso. Her kom han til å tilbringe resten av sitt liv.

«Første eskadre letter anker, 10. oktober 1818». Maleri av Thomas Somerscales.

Ti dager senere ble Nicolai Lossius utnevnt til førstestyrmann på skipet lengst til venstre, «Lautaro».

Nicolais avdeling, den senere historiske «første eskadre», besto av sytten armerte handelsskip. Gang på gang overfalt de den spanske armada, og kapret stadig flere av deres krigsskip. Natt til 4. februar 1820 inntok de endelig spanjolenes siste skanse på land, festningen i Valdivia. Dette slaget avgjorde krigen, og senere på året dimitterte Nicolai med flere skader i armer og bein. Han var nå en dekorert krigshelt, og i 1823 giftet han seg med Rosario Asenjo. Hun var datter av en velstående offiser, og niese av Valparaísos guvernør. Med på kjøpet fikk han to bondegårder med utmark, og en innfødt tjener. Sju år etter at han gikk konkurs, begynte situasjonen å se lysere ut.

Et lite samfunn i Stillehavet

Nicolai var nå selv kaptein og skipsreder. Han bygget og solgte skip, og handlet med blant annet tømmer og tobakk. Han seilte både på Sydhavet og India, og langs den amerikanske Stillehavskysten. Disse turene brakte ham innom en gruppe karrige, øde øyer midt på Ekvator, hvor hvalfangere og andre langseilere stoppet for å bunkre ferskvann, frukt og skilpaddekjøtt.

I 1830 utforsket Nicolai Galápagos-øyene nøye, og han fikk god oversikt over de til tider forvirrende havstrømmene som ga dem kallenavnet «De forheksede øyer». En av de mindre øyene, Charles Island, hadde en god ferskvannskilde. Her satte han ut geiter, sau og griser så de kunne formere seg og på sikt selges til provianterende skip. Det kunne bli en enkel profitt.

Øygruppen var fremdeles ikke effektivt gjort krav på av noen nasjon, men i februar 1832 ble den annektert av Republikken Ecuador etter press fra general José María de Villamil og hans Sociedad Colonizadora del Archipiélago de Galápagos. Villamil opprettet en permanent bosetning med navnet Asilo de la Paz (Det fredelige tilfluktsstedet), og fikk utlevert 200 svarte straffanger til å befolke den øde øya. Charles Island ‒ i sin tid navngitt av britiske oppdagere ‒ ble nå omdøpt til Isla Floreana til ære for prosjektets velgjører, Ecuadors president Juan José Flores.

Bosetningen i Floreana slik den så ut da Darwin besøkte øya.
(Kobberstikk fra boken Histoire et descriptions des Iles de L'Océan 

av Bory de Saint-Vincent. Paris, 1839.)

Bosetterne kom i kontakt med Nicolai, som allerede kjente øyene godt. Begge så nok fordelene av et samarbeid, og med tiden ble Nicolai guvernørens høyre hånd. Ingen av dem oppholdt seg på Galápagos hele tiden. Nicolai hadde både kone og flere forretningsprosjekter i Valparaíso, mens guvernør Villamil hadde stadige forpliktelser i hovedstaden. I disse periodene var Nicolai fungerende guvernør.

Etter tre år som selvstendig republikk, ble Ecuador kastet inn i den første av sine mange politiske kriser. I september 1834 måtte president Flores gå av, og hele det neste året ble guvernør Villamil opptatt med å lobbyere for koloniens fortsatte eksistens. Nicolai styrte bosetningen alene mesteparten av 1835. Og i september dette året ankret HMS Beagle opp i Post Office Bay. Nicolai var nede i havna for å ta imot en fast kunde, et hvalfangstskip, da han tilfeldigvis traff kaptein FitzRoy med følge. Nicolai var en sosial og pratsom person. Sammen med håpet om å få solgt dem litt proviant, kan dette ha vært en annen grunn til å invitere de to herrene på middag: Så han kunne fortelle litt om livet på disse ensomme øyene.

Også andre verdensomseilere nevner den pratsomme Mr. Lawson på Floreana. Franskmannen Abel du Petit-Thouars var innom i 1838, og han omtaler Lawson som en kunnskapsrik og energisk person: et levende leksikon over øyenes plante- og dyreliv. Antagelig har han fått omtrent det samme foredraget som Darwin fikk tre år tidligere.

An Englishman Mr Lawson is now acting as Governor. — By chance he came down to visit a Whaling Vessel & in the morning accompanied us to the Settlement. (…) The inhabitants here lead a sort of Robinson Crusoe life; the houses are very simple, built of poles & thatched with grass. (...) The main article however of animal food is the Terrapin or Tortoise: such numbers yet remain that it is calculated two days hunting will find food for the other five in the week. (…) I industriously collected all the animals, plants, insects & reptiles from this Island. — It will be very interesting to find from future comparison to what district or “centre of creation” the organized beings of this archipelago must be attached.

Charles Darwins dagbokinnførsel for 24. og 25. september 1835. (Darwin, 1988.)

Men det var ikke alltid Nicolai fikk prate i fri dressur. Skipslegen John Coulter fra London beskrev sitt besøk på øya mens Villamil var til stede, cirka 1834. Da var det guvernøren selv som underholdt gjestene, med trommespill og breiale røverhistorier. Francis Warriner, en amerikaner som besøkte øyene i august 1833 og var Villamils gjest, nevner også Nicolai bare så vidt. Hadde Beagle kommet et halvt år senere, er det ikke sikkert Nicolai ville fått anledning til å fortelle uforstyrret om skilpaddeskallene.

I 1837 ble det slutt på forsyningene fra fastlandet. Det ble vanskelig å holde liv i kolonien, og det politiske klimaskiftet gjorde også at mange av de landsforviste innbyggerne kunne vende hjem. Villamil forlot øya for godt. Han overlot kommandoen til en José Williams, en brutal kar som holdt kustus ved hjelp av en flokk iltre kamphunder. Etter fire år gjorde undersåttene opprør, og jaget ham fra øya. Han ble senere udødeliggjort som «The Dog King» i Herman Melvilles novellesamling «Las Encantadas».

Under guvernør Williams ble Floreana et terrorregime, og til slutt dro også Nicolai sin vei. Vi vet ikke hvor lenge han ble værende etter at Villamil dro, men antagelig var det ikke mer enn et drøyt års tid. I 1839 fikk han nemlig en datter i Valparaíso, og han flyttet hjem for godt.

Brev hjem

De første årene etter at han forlot Norge, hadde Nicolai skrevet til foreldrene en gang i året eller så. Men på denne tiden var internasjonal postgang noe av et sjansespill. Vi vet at et brev fra Newcastle kom fram, mens et annet fra Calcutta forsvant på veien. Svar fikk han selvsagt aldri, og etter hvert ble det sjeldnere mellom brevene. Ingen av disse første brevene er bevart i dag. Etter at han dimitterte fra den chilenske marinen, sendte han et brev fra Valparaíso til sin far, men noen utstrakt korrespondanse var umulig. Faren døde i 1827, og familien anså etter hvert Nicolai som død.

I 1841, da hans mor døde og arven skulle fordeles, ble det igjen maktpåliggende å spore opp den bortkomne odelsgutten. At arven var flere ganger større enn vanlig i Romsdal på denne tiden, gjorde saken enda mer prekær. Sorenskriveren anførte at eldstesønnen var «fraværende i Sydamerika.»

Nicolais søstersønn, Christoffer Lossius Brandt, arbeidet for et tysk handelshus ‒ først i Tyskland, og senere i Bergen. Gjennom denne stillingen hadde han tilgang til en langt mer pålitelig postgang enn familien på gården. Familien har nok bedt ham om å undersøke onkelens skjebne. Christoffer skrev til den britiske konsulen i Valparaíso, som kunne informere om at Nicolai var i live og kunne kontaktes gjennom byens postkontor.

Valparaíso på 1830-tallet.

(Kobberstikk fra boken Chili, Paraguay, Uruguay, Buenos-Ayres

av M. César Famin. Paris, 1840.)

Dette førte til en jevn korrespondanse med nevøen, de siste årene av Nicolais liv. Ni av disse brevene er bevart, og det er her han forteller sin dramatiske historie. Jeg har sammenholdt innholdet i brevene med søramerikanske kilder, og kan bekrefte at de eventyrlige historiene holder vann: Den chilenske marinens arkiv kunne bekrefte at en løytnant Nicolás Lawson var blant mottakerne av sølvmedaljen for deltagelse i slaget ved Valdivia i februar 1820. Registraren ved katedralen i Valdivia bidro med en kopi av kirkeboken, som viser at en Nicolas Lauson giftet seg der med Rosario Asenjo den 4. september 1823. Statlige lønningslister fra 1850 viser en skipskonstruktør Don Nicolas O. Lauzon, som det året tjente 1200 pesos ‒ helt i toppsjiktet for marineansatte. I en folketelling har han skrevet seg som «nacido en Noruega», født i Norge, og sønn av «Don Cristóbal Lorenzo» ‒ Infanterikaptein Christoffer Lorentz Lossius.

En henslengt kommentar

Nicolai Olaus Lossius deltok i flere historiske begivenheter, og det var han synlig stolt av. Hadde man fortalt ham at det var en henslengt kommentar til en tilfeldig gjest på Floreana som skulle sikre ham en plass i historien, ville han neppe trodd det.

Det er da også kun med et nødskrik at denne historien i det hele tatt lar seg dokumentere. 12. januar 1844 skrev Nicolai til sin svoger, og fortalte om sitt omflakkende liv på fem kontinenter og syv hav. Mot slutten av brevet nevner han at tross sine strabaser, har han alltid hatt god helse. Og han smetter inn enda en megetsigende digresjon:

Jeg har to Saar i Hovedet, to i den venstre Arm og Skulder, og dog nyder jeg endnu god Helbred; men De maa ogsaa lægge Mærke til, at jeg aldrig nød Spirituosa, og aldrig har havt mer end en eneste Sygdom i mit Liv, og det var i 1835, da jeg anførte Colonien Florianna for Regjeringen i Ecuador. (Brandt 1863.)

Brevet er undertegnet «N. O. Lawson», og det levner ingen tvil om at han er samme mann som spiste middag med Charles Darwin på Floreana i 1835. En Darwin som frem til den dagen ikke hadde reflektert over Galápagos-øyenes mangfoldige fauna.

Originalbrevene fra Nicolai er i dag tapt, men til alt hell har hans niese, Wilhelmine Brandt, satt dem på trykk dem i sin slektsbok om Lossiusene fra 1863. Brevene er gjengitt som en tretten sider lang fotnote! Hadde hun ikke gjort dette, ville det vært umulig å nøste opp i Nicolais livshistorie i dag.

Brandt henviser til kaptein FitzRoys ekspedisjonsrapport fra Beagle, hun var altså klar over at onkelen var omtalt der. Om hun noensinne leste Darwin, vet jeg ikke. Men hun var forlengst død da Darwins dagbøker ble gjenstand for nitidig forskning, og navnet Lawson stakk seg ut som en gåtefull figur fra den avsidesliggende stillehavsøya Floreana.

Ettertiden

Overfor kaptein FitzRoy hadde Nicolai anslått at skilpaddene kom til å vare i 20 år til, så ville det bli tomt. Han fikk ganske rett, de siste Floreana-skilpaddene ble utryddet cirka 1850. I dag er samtlige elleve gjenlevende underarter utrydningstruede. Den største trusselen var imidlertid ikke grådige mennesker, men innførte konkurrenter som geiter og villhunder. Nicolai hadde selv satt ut disse dyrene, og i flere år var det også han som organiserte skilpaddefangsten og salget til provianterende skip. Han har altså gjort mer enn noen andre for å utrydde denne arten. Ironisk nok spilte han også en helt avgjørende rolle for at Galápagos-skilpaddene i dag er et verdenskjent ikon, og høyt på listen over beskyttede dyrearter.

Nicolai Olaus Lossius døde av tyfoidfeber i Valparaíso den 1. mars 1851, åtte år før Darwin endelig publiserte sitt hovedverk. Hans eneste datter var død av vekselfeber fire år tidligere. I mai giftet enken seg på nytt, denne gang med en skipskaptein fra Trondheim som også døde kort tid etter. Det siste livstegn fra henne er i 1871, da hun søkte om å få gjenoppta enkepensjonen fra sin første mann, krigshelten Lawson. Jeg vet ikke hvor gammel hun ble.

I 1925, drøye hundre år etter at Nicolai slo seg ned på Galápagos, ankom en ekspedisjon fra Sandefjord til Floreana for å drive jordbruk og hvalfangst. Norske aviser skrev utførlig om øyenes fruktbarhet, og flere ekspedisjoner fulgte. En periode bodde det 150 nordmenn på øyene. Men prosjektet feilet fullstendig, og de fleste dro hjem etter noen år. (Den siste norskfødte innbyggeren på Galápagos døde i 1996.) Disse eventyrerne forlot et fattig Norge for å slå seg ned på en tropeøy under Ekvator. De kunne nok aldri ha forestilt seg at de gikk i en landsmanns fotspor.

Nicolas Lauzon ble begravet på Cementerio No. 1 den 3. mars 1851.

Graven finnes fremdeles. (Foto: Ignacio Salvo, 2014.)

Nicholas O. Lawson ble først identifisert som norsk i 2010 av den nederlandske forfatteren Marcel Eugène Nordlohne. Jeg kom i kontakt med ham da han henvendte seg til min arbeidsplass Nasjonalbiblioteket, og jeg var så heldig å kunne bekrefte hans i utgangspunktet utrolige teori om Mr. Lawsons identitet. I samarbeid har vi avdekket store deler av Lossius’ biografi, og sammenholdt dette med søramerikanske og andre kilder. Jeg må si jeg er forbauset over at de utrolige historiene holdt vann.

Denne artikkelen er en forkortet versjon av min artikkel Mannen som visste så mye om skilpadder at han endret verdenshistorien i Romsdal sogelags årsskrift for 2013. Her fremlegger jeg alle detaljer jeg har funnet om Nicolai Lossius’ liv, samt utførlige kildehenvisninger.

Det er mitt håp at neste generasjons Darwinår kan gi et enda mer komplett bilde av nordmennene som, hver på sin måte, påvirket Charles Darwin. Ingen av dem gjorde et like sterkt inntrykk på ham som Nicolai Olaus Lossius fra Sekken.

---

Kilder:

• Brandt, W. 1863. Stamtavle over Familjerne Lossius og Brandt med flere i samme indgiftede Slegter. Geelmuyden. Bergen.
• Darwin, Charles. 1845. Journal of Researches into the Natural History and Geology of the Countries visited during the Voyage of HMS Beagle, etc. John Murray. London.
• Darwin, Charles. Keynes, R. D. (red) 1988. Charles Darwin’s Beagle Diary. Cambridge Universsity Press. Cambridge.
• Herbert, Sandra. 1980. "The Red Notebook of Charles Darwin." Bulletin of the British Museum (Natural History). Historical Series vol. 7 1980.
• Herbert, S. 2005. Charles Darwin, Geologist. Cornell University Press, Ithaca.
• Lack, D. 1963. "Mr. Lawson of Charles." American Scientist 1, 13.
• Sulloway, F. 1982. "Darwin's Conversion: The Beagle Voyage And its Aftermath". Journal of The History of Biology 15, 344.

---