Bokanmeldelse: Norges arv fra fortiden – Folkeheltene som drog mot nord

Denne helt spesielle historieboka har jeg ønsket å formidle til andre i minst fem år. Og jeg har prøvd flere ganger, men jeg har aldri greid å gripe den an. Både fordi påstandene i boka er så hårreisende, og fordi teksten ikke har noen som helst struktur overhodet. Det eneste den kan sammelignes med, er en miks av Ringenes Herre, bladet En gal gal verden og et lastebillass med sentralstimulerende midler. Den er absolutt verdt å lese, men helt umulig å forklare for utenforstående. Det eneste jeg kan gjøre er å anbefale den.

Boka er, etter eget utsagn, en grensesprengende sensasjon. Forfatteren Einar Madsen fra Ålesund mener å ha avdekket glemte sannheter om Norges fjerne forhistorie. Dette gjelder ting som har skjedd så langt bak i tid at ingen har skrevet om det før. Årstallene i boka avslører riktignok en alvorlig mangel på grunnleggende regnekunnskaper. Og dette er betegnende for hele prosjektet.

77 forbrytere fra 1906

I skjønnlitteraturen har forbryterne aldri vanlige navn. De heter alltid sånt som «Goggen», «Padda» eller «Skalken». Dette er selvsagt et effektivt litterært grep, som definerer skurkene på siden av samfunnet på alle måter. Selv navnet, og dermed hele deres identitet, er avvikende og plump. Men dette er ikke bare et litterært fenomen. Disse navnene var fullt gangbare i de mørke smugene i Vika og på Vaterland for over hundre år siden.

Fra 1886 gav Kristiania Politikammer ut bladet Polititidende hver uke. Det ble sendt til politikamrene rundt i landet, og inneholdt informasjon om hvilke vaneforbrytere som var på rømmen, hvem som var satt fri i det siste og hvem som var mistenkt for dette og hint. Et reelt skurkegalleri. Og sammen med høyde, bredde, arr og tatoveringer finner vi selvsagt kallenavnene: nøyaktig registrert i sirlige kolonner. Med denne oversikten (og et grunnkurs i månsing) kunne politispanerne holde seg oppdatert på skyggesidens gjøren og laden.

Galgenhumor fra galgenes tid

For historikere er det selvsagt viktig å finne mest mulig detaljert, nøyaktig og pålitelig kildemateriale. Det er grunnsteinen i all historisk forskning. Men man skal heller ikke kimse av de mer vage, omtrentlige og kanskje også tullete kildene. De forteller også en historie ‒ men på en helt annen måte.

De harde trettiåra var en forferdelig tid. Den var preget ikke bare av utstrakt arbeidsledighet og fattigdom, men i store deler av Europa (også i Vest-Europa) var diktatur og undertrykkelse fortsatt dagligdags. Og som en klam hånd over det hele lå krigstrusselen, som etter hvert kom mer og mer for dagen. Man kan lese side opp og side ned om politisk polarisering, skarp retorikk og opprusting. Men et langt mer levende (og overraskende) bilde av den skremmende situasjonen får man fra vittighetsbladene.

Det kom ut en myriade av forskjellige vittighetsblader fra slutten av 1800-tallet og frem til etter krigen. De mest kjente var Vikingen, Hvepsen og Korsaren. De bestod stort sett av dagsaktuelle karikaturer og vitser, de ble trykket på billig papir med få farger og ble tatt omtrent like seriøst som tegneserier ble på 1980-tallet. Men de både dokumenterte og påvirket opinionen. Og så lenge man kjenner omstendighetene, kan de gi et klart bilde av hva som beveget seg i samfunnet.

Book review: The Viking And The Red Man

Don't judge a book by its cover, they say. Still, sometimes you come across a book and somehow sense there's something about it. Good or bad, that can be hard to say, but then you take a closer look and find it contains a world of its own. This is one of those.

It's called The Viking and The Red Man, it's written by Reider T. Sherwin and after I read it I googled it and found out that a lot of other people like it too. Although not for the same reasons as me―To put it mildly. And I was overwhelmed by the feeling that somebody should set the record straight.

Great mystery man solves great mystery
Reider Thorbjorn Sherwin was born in 1894, and wrote his series of books in the 1940s and 50s. There is not a lot of biographical information available, except that he claims to be born in Norway (probably as Reidar Thorbjørn Skjerven), and he seems to have lived all his adult life in the United States, possibly New England. I can find no trace of where in Norway he might have been born, when he arrived or what he was doing up until 1940 when he published his first book. In it he claimed to have solved a mystery that had already puzzled learned men for centuries: The 15th century disappearance of the Norse Greenlanders.

Triage

Triage, kjent og kjært fra krigskomedien M*A*S*H, skal innføres på Legevakta i Oslo. Det støtter jeg fullt ut, og jeg drister meg også til å si at det er på høy tid. Jeg har vært på legevakta én gang, og da opplevde jeg noe ganske skammelig som ville ha vært unngått dersom man hadde hatt kompetent triage-personell til stede. Men det er, som vanlig, en lang historie.


♫ Oh, don't you know
That's the sound of the men
workin' on the chain gang ♫
Dette hendte for et par år siden, da jeg hadde dagjobb i byggebransjen. Dagen begynte ganske bra, med beskjed om at jeg skulle på piggejobb. (Det er den klassiske veiarbeider-jobben: Å stå og holde et pressluftbor.) Piggejobb er vanligvis en fornøyelse: Tiden flyr, og det å måke unna asfalt, betong og armering som om det var smør, gir deg virkelig følelsen av å få ting gjort. I tillegg var det sommer og soloppgang og deilig å være kroppsarbeider, så naturligvis var stemningen god.

A tale of an unknown book

As a librarian, I know the helpless feeling of having someone asking for a book by its title and author, and still not finding it anywhere. In by far the most cases the lender remembers the title slightly (or completely) wrong, and this is what we politely try to tell them. But of course, once in a while the catalogue itself is wrong or incomplete. It's not supposed to happen but, just like anything that's not supposed to happen, from time to time it does. And that makes us look very inept and somewhat stupid, especially after we've politely encouraged the lender to think just a little harder. In such cases, we correct the catalogue and hope for it to be the last time.

I am also a book collector on my spare time. I specialise in maps and atlases, and I do keep them all organised in a catalogue. Not that I need to, because I know exactly where each one is at any given time. (My private collection is not at all as gargantuan as the one I am custodian of at work.) Still, it's not so much about finding the books on the shelves, as it's about discovering more about them. Extracting the basic bibliographic data, when and where each book is from, is not always as easy as it sounds.

Hvorfor ser alle tegneserie-operasangerinner helt like ut?

Det hadde vært fint hvis det begynte her. Med et spennende spørsmål, deretter masse detektivarbeid, og så til slutt et forløsende svar. Det begynte egentlig i den andre enden. Men det får vi ta senere.

Sånn er det å gå i operaen.
Tegneseriene har sitt eget formspråk, som blant annet medfører at det er utrolig lett å se på folk hva de jobber med. Selvsagt har kokkene kokkelue og politimenn politiuniform, det har de da også til en viss grad i virkeligheten. I Andeby går det enda lengre og er enda tydeligere: Hundefangerne bærer stadig rundt på en håv, ordføreren er alltid en gris med flosshatt, og folk som har tapt alle pengene sine går med en tønne rundt kroppen i stedet for klær. Og hvordan ser man at noen er operasangerinne? De har på seg vikinghjelm, veiver iherdig med et spyd, og har som oftest på seg en real ringbrynje. Jeg vet ikke hvorfor ordførere er spesielt grisete, eller om det noen gang har vært fattig-mote å bytte ut klær med tomme tønner. Men jeg kan fortelle dere hvorfor operasangerinner kler seg ut som vikinger. Denne historien begynner i et lite, hvitmalt trehus ganske midt i Hamar sentrum.

«Ture gennem Danmark»

Dette er tittelen på en bok mine foreldre alltid har hatt stående i bokhylla. Den ble nok skrevet en gang på 1970-tallet, da folk med langt hår og/eller skjegg dro på sykkelferie til Danmark for å spille gitar i strandkanten og drikke øl om morgenen. Sikkert en fin tid. Jeg mistenker mine foreldre for å ha vært med på den bølgen, litt fordi vi har en rekke naturmalerier fra Skagen laget av min far, og litt fordi denne bølgen strakte seg inn i mine første leveår, da med bil i stedet for sykkel og Faxe Kondi i stedet for øl. Jeg husker levende det militærgrønne teltet med impregnertlukt, piknik-kurver fulle av finsand, febrilsk men ørkesløs rav-leting, torvkledte bindingsverkhus, røde pølser, Anders And, porno i hvert eneste butikkvindu, gladtjukke og gladfulle folk som sa uforståelige ting – og den trassige gamle blå Peugeoten som gjorde sitt siste sprell da den mistet den ene døra et sted langs kysten av Kattegat.

Men det aller artigste var likevel navnene på stedene vi kjørte gjennom. Jeg husker godt at vi i baksetet lo godt da vi kjørte inn i byen Haderslev på Sønderjylland, fordi slev ikke er noe man ville brukt i et stedsnavn her til lands. Danskene har nemlig et annet forhold til stedsnavn enn oss.

Det glade sekstitall: Per Borten i trusa

Per Borten, statsminister fra Senterpartiet 1965–1971, var glad i å vise fram ting.

Det han huskes for i dag, er at han framkjempet loven om offentlighet i forvaltningen, også kalt offentlighetsloven, som sier at alle skal ha rett til innsyn i offentlig saksgang – noe som i vår tid regnes som en selvfølge. Han huskes også fordi han under en flytur i februar 1971 viste fram fortrolige dokumenter (som ikke kan fremvises offentlig) til sidemannen.

Det ble ikke bedre av at dokumentene omhandlet Norges EEC-søknad, og sidemannen var leder i det som i dag heter Nei til EU. Skandalen var et faktum, og to uker senere måtte Borten gå. Også huskes han for å ha karakterisert den kranglete koalisjonsregjeringen sin som en stabel med sprikende staur.

Men det han huskes aller best for, enten han vil eller ikke, er den gangen han viste fram underbuksa si på forsida av Dagbladet.

Den 6. august 1969 trykte nemlig Dagbladet en flott billedserie av en sigarrøykende statsminister på hjemgården i Sør-Trøndelag, spradende rundt kun iført truse, sko og armbåndsur.

Fikk VG-sjokk!

Sjokk-ingress!
VG er antagelig Norges mest sjokkerende avis. Hvem har vel ikke stått i kø på butikken og fundert på hvor uendelig mange kombinasjoner man kan lage med ordet «sjokk»? Og hva er egentlig et sex-sjokk? Vel, nå er svaret her!