En rotete ostehistorie

Foto: Tine SA.

Meieriene Tine og Synnøve Finden er i tottene på hverandre igjen, som vanlig. Denne gangen har sistnevnte utfordret Tines eierskap til ostenavnet «Jarlsberg». Saken har utspilt seg som en komedie med rettstvister, regisserte PR-stunts og beskyldninger om faktajuks på Wikipedia.

Fakta har virkelig vært mangelvare i denne saken.

Kort fortalt mener Tine at navnet «Jarlsberg» viser til et bestemt produkt. På dette grunnlaget varemerkeregistrerte de navnet i 1972. Synnøve Finden hevder derimot at navnet «Jarlsberg» viser til en generell ostetype, og er så gammelt at ingen kan eie det.

Og her blir ostens – og navnets – historie klemt mellom to store PR-maskinerier som ikke nødvendigvis tar hensyn til objektivitet og historisk metode. Dermed blir sannheten, igjen, krigens første offer.

Jeg skal prøve å fortelle historien om Jarlsberg-navnet i henhold til hva kildene forteller, ikke hva et firma ønsker å fortelle oss.

Festningen som nesten forsvant i alt mylderet

Vinteren 1915 ble en av «grønntrikkene» til Kristiania Sporveisselskab parkert i vognhallen ved Sagene kirke, og koblet av strømnettet. Både aviser og publikum hadde lenge klaget over den dystre, brungrønne fargen på vognene. Sporveien tok klagene på alvor, og dermed ble malermesteren satt i gang med det som i dag kalles redesign.

Lørdag 28. mars 1916 fikk den nye grønntrikken sin jomfrutur. Blant det som ble lagt merke til, var logoen på sidene: En enkel silhuett av Akershus festning. ^[1]

Kanskje skulle dette vise at Kristiania Sporveisselskab (det største av seks selskaper som delte byen mellom seg) var det eneste som knyttet sentrum til forstedene både i øst og vest. Et subliminalt reklamegrep: Skal du til byen? Ta grønntrikken!

Siden har festningen i ovalen trofast hengt på Oslotrikken i både solskinn og snøstorm. Enn så lenge.

Det udødelige hestehodet

(Foto: Liv Hegna/Aftenposten/Scanpix)

I mange år kunne ventende på Majorstua t-banestasjon hvile blikket på et svært, blått hestehode overfor perrongen. På ett av hustakene sto nemlig en gammel reklame for sigarettmerket Blue Master. En overlevning fra femtitallet ... og stikk i strid med norsk lov.

Staten forsøkte i flere år å få maleriet fjernet, mens gårdeier ville ha det fredet. Til slutt var det en full ungdom som klatret opp på taket og la debatten død.

Jalla Cola ‒ Historien om et merkevaremageplask

Det som er et elegant og salgbart merkenavn på ett språk, kan fort bli ubrukelig i en annen del av verden. De fleste husker vel historien om japanske Honda Fitta, som i all hast ble omdøpt til Honda Jazz i Europa. Internasjonale selskaper bruker milliarder på markedsføring. men likevel må de være forberedt på at ordet de har utviklet kan totalkræsje på ett eller annet språk.

Mer sjeldent er det at noen tråkker i sin egen, hjemlige salat. Spesielt når målgruppen ikke er større enn Møre og Romsdal fylke. Men det har skjedd. I 1997 skulle nemlig den lokale brusfabrikken prøve å snakke ungdommens sprog.