Hva er greia med ordførerkjeder?

NRK skriver i dag at Tønsberg kommune vil bruke 200 000 kroner på nytt ordførerkjede, noe Tønsberg Venstre stemte imot:

Venstre vil ikke prioritere sånne gammeldagse symboler når det må kuttes 60 millioner kroner i nødvendige tilbud og tjenester til barn, unge og eldre.

Gammeldags er det kanskje, i likhet med mye annen symbolikk. Men slike utsagn gjør meg alltid nysgjerrig på de konkrete fakta: Hvor gammeldagse er ordførerkjedene?

Mye av det vi forbinder med "gamle dager" er nemlig ikke så veldig gammelt. For eksempel ble ordet bunad oppfunnet på 1900-tallet, og den strenge inndelingen i regionale varianter er enda nyere.

I likhet med bunader, har ordførerkjedene også en dåm av gamle dagers ærværdighet over seg. Det er ikke vanskelig å forestille seg herremenn i flosshatt og sjakett med prangende ordførerkjeder om halsen. Men ser man på bilder av gamle dagers ordførere, glimter gullkjedene med sitt fravær.

Så ... hva er egentlig historien om ordførerkjedene?

Hvor er «Mor»?

Nylig ble det stilt et spørsmål på nettforumet Reddit, om noen vet hvor det ble av hun moren på Mors flatbrød-pakkene. Det høres kanskje ikke ut som århundrets viktigste spørsmål. Men det kom aldri noe godt svar, og dette er akkurat den type spørsmål jeg ikke klarer å la ligge. Så da blir det et lite dykk i arkivet.

Min erfaring er nemlig at det som regel ligger en god historie der et sted. Og det gjør det også denne gang. Vi skal fra et lite enkeltmannsforetak på Jærkysten i de trange tidene etter krigen, til det glade liv på spillekasinoene i Las Vegas på åttitallet.

Men la oss for all del begynne på begynnelsen.

The Norwegian who knew his tortoises so well that he changed the course of history

This article has previously been published in Norwegian in Aftenposten Historie no. 6, 2015 and Biolog no, 1, 2014. Due to several requests, I have now also translated it into English.

---

Two days after Christmas in 1831 the frigate HMS Beagle left Plymouth on a five year journey around the globe. The purpose of the expedition was to update the British Navy's charts using new technology. But that's not why this journey is still remembered today. Captain Robert FitzRoy also wanted a naturalist on board, and -- quite by chance -- he commissioned the 22 year old geologist Charles Darwin.

Hunting Galápagos tortoises.
(Engraving by J. Berjeau, printed in "Cassel's Natural History" vol. 4. London, 1878.)

According to the popular account of what followed, arriving on the Galápagos archipelago off Ecuador, Darwin became aware of how its giant tortoises looked slightly different on each island: Flat, humid islands with low-growing vegetation produced similarly flat tortoise shells allowing for ground grazing, while higher-altitude, arid islands scattered with sparse and tall vegetation made for saddle-shaped shells allowing the grazers to stretch their necks - like giraffes - to survive.

And so Mr. Darwin was struck by the revolutionary realisation that living beings, over the course of generations, adapt to survive in varying surroundings and consequently branch out into what we call species.

What actually happened was, of course, not that simple.

Nothing rules the world more than mere chance, and a long chain of events led to Darwin's groundbreaking discovery. One of these coincidences was his meeting with a mysterious man braving the elements on a remote island on the Equator. A man who, just like Darwin, grew up not knowing what a tortoise was at all.

En rotete ostehistorie

Foto: Tine SA.

Meieriene Tine og Synnøve Finden er i tottene på hverandre igjen, som vanlig. Denne gangen har sistnevnte utfordret Tines eierskap til ostenavnet «Jarlsberg». Saken har utspilt seg som en komedie med rettstvister, regisserte PR-stunts og beskyldninger om faktajuks på Wikipedia.

Fakta har virkelig vært mangelvare i denne saken.

Kort fortalt mener Tine at navnet «Jarlsberg» viser til et bestemt produkt. På dette grunnlaget varemerkeregistrerte de navnet i 1972. Synnøve Finden hevder derimot at navnet «Jarlsberg» viser til en generell ostetype, og er så gammelt at ingen kan eie det.

Og her blir ostens – og navnets – historie klemt mellom to store PR-maskinerier som ikke nødvendigvis tar hensyn til objektivitet og historisk metode. Dermed blir sannheten, igjen, krigens første offer.

Jeg skal prøve å fortelle historien om Jarlsberg-navnet i henhold til hva kildene forteller, ikke hva et firma ønsker å fortelle oss.

Festningen som nesten forsvant i alt mylderet

Vinteren 1915 ble en av «grønntrikkene» til Kristiania Sporveisselskab parkert i vognhallen ved Sagene kirke, og koblet av strømnettet. Både aviser og publikum hadde lenge klaget over den dystre, brungrønne fargen på vognene. Sporveien tok klagene på alvor, og dermed ble malermesteren satt i gang med det som i dag kalles redesign.

Lørdag 28. mars 1916 fikk den nye grønntrikken sin jomfrutur. Blant det som ble lagt merke til, var logoen på sidene: En enkel silhuett av Akershus festning. ^[1]

Kanskje skulle dette vise at Kristiania Sporveisselskab (det største av seks selskaper som delte byen mellom seg) var det eneste som knyttet sentrum til forstedene både i øst og vest. Et subliminalt reklamegrep: Skal du til byen? Ta grønntrikken!

Siden har festningen i ovalen trofast hengt på Oslotrikken i både solskinn og snøstorm. Enn så lenge.

Opp klokka åtte: Hvorfor har vi flaggregler?

Det er 17. mai, og flagget skal opp. Men hvordan var det nå igjen? Mai er høysesong for å google flaggreglene.

Det norske flagget: Ikke helt enkelt å holde rede på.

Alle vet at de finnes. Enkelte setter all sin ære i å holde dem i hevd, andre foretrekker å påpeke at naboen ikke følger dem. Men de færreste kan gjengi dem helt presist. Årsaken er at denne tradisjonen, som tradisjoner flest, har forandret seg en del. Det å heise flagget til faste tider er heller ikke en urgammel skikk: Den slo først rot på 1950-tallet.

Men la oss nå ta dette i den rette rekkefølgen. Så kommer svaret til slutt.

Nicolai Olaus Lossius – Nordmannen som satte Darwin på sporet

(Denne artikkelen er tidligere trykt i Biolog nummer 1/2014 og, i forkortet utgave, Aftenposten Historie 6/2015.)

I Darwinåret 2009 ble flere nordmenns korrespondanse med Charles Darwin belyst. Lite visste man den gang om nordmannen som spilte en aldri så liten nøkkelrolle i at evolusjonsteorien ble til.

Det var ikke noe mirakuløst aha-øyeblikk som fant sted på Galápagos den 25. september 1835. Men det var det første av mange små skritt mot en ny forståelse av alt liv på jorden.

Jakt på Galápagos-skilpadder.

(Kobberstikk av C. Berjeau cirka 1888, etter tegninger av Albert Günther.)

Kvelden før hadde HMS Beagle ankret opp i Post Office Bay på Charles Island. Der traff kaptein Robert FitzRoy og Charles Darwin tilfeldigvis øyenes viseguvernør, en engelskmann ved navn Nicholas O. Lawson, som inviterte dem på omvisning og middag i øyas indre. Neste dag loset han Beagle til Black Beach Bay på vestsiden av øya. Herfra unne de lettere komme seg opp til bosetningen i høylandet, et par timers gange gjennom fuktig jungel.

Hvor står Norges mest berømte tre?

(Denne artikkelen er tidligere trykt i Aftenposten Historie nummer 10/2015.)

Torsdag den 8. mars 1979 trykket lokalavisa Tysnes et leserbrev fra en mann som hadde lagt merke til et litt spesielt furutre. Det sto på en bergknaus mot fjorden ved Onarheim, og det var forbausende likt det velkjente treet på hjelpestikke-eskene fra Nitedals Tændstikfabrik. Mon tro om ikke motivet var hentet herfra? Det gikk ikke lenge før han fikk svar. Neste uke trykket nabokommunens lokalavis et innlegg fra en som mente at alle visste vel hvor det berømte fyrstikktreet står: Det er gammelfurua ved kaia i Leirvik på Stord ... 18 kilometer unna! ^[1]

Norges mest berømte tre har senere blitt observert rundt omkring i de forskjelligste deler av landet ‒ helt avhengig av hvem du spør. Og ofte står det mistenkelig nært vedkommendes eget hjemsted, enten det nå er Tysnes, Stord, Haugesund, ^[2] Ulsteinvik ^[3] eller Porsgrunn. ^[4]

Hakekorsene på Solli plass

(Denne artikkelen er tidligere publisert på Aftenposten Viten.)

Mange har nok hevet et øyebryn eller to den første gangen de får øye på smijernsporten med hakekorsene på Solli plass i Oslo ‒ snaue hundre meter unna statuene av Winston Churchill og, en kort periode, Gunnar Sønsteby. Og har du ikke sett porten, har du sikkert lest om den. Med et par års mellomrom trykker avisene harmdirrende leserbrev fra provoserte forbipasserende: Nazi-propaganda midt i byen!

Aller verst gikk det i 1998, da en tysk turist fikk nervesammebrudd ved synet av porten, og kollapset på fortauet. I alle fall ifølge VG, som riktignok smurte tykt på da de omtalte bygget som et «Tredje Rike-bygg» med «Albert Speer-fasade». ^[1]

Verken Hitlers sjefsarkitekt Speer, eller noen andre nazister, har hatt med bygget å gjøre. Historien bak denne mystiske jernporten er i virkeligheten langt mindre dramatisk enn historiene rundt den.

Det udødelige hestehodet

(Foto: Liv Hegna/Aftenposten/Scanpix)

I mange år kunne ventende på Majorstua t-banestasjon hvile blikket på et svært, blått hestehode overfor perrongen. På ett av hustakene sto nemlig en gammel reklame for sigarettmerket Blue Master. En overlevning fra femtitallet ... og stikk i strid med norsk lov.

Staten forsøkte i flere år å få maleriet fjernet, mens gårdeier ville ha det fredet. Til slutt var det en full ungdom som klatret opp på taket og la debatten død.

Jalla Cola ‒ Historien om et merkevaremageplask

Det som er et elegant og salgbart merkenavn på ett språk, kan fort bli ubrukelig i en annen del av verden. De fleste husker vel historien om japanske Honda Fitta, som i all hast ble omdøpt til Honda Jazz i Europa. Internasjonale selskaper bruker milliarder på markedsføring. men likevel må de være forberedt på at ordet de har utviklet kan totalkræsje på ett eller annet språk.

Mer sjeldent er det at noen tråkker i sin egen, hjemlige salat. Spesielt når målgruppen ikke er større enn Møre og Romsdal fylke. Men det har skjedd. I 1997 skulle nemlig den lokale brusfabrikken prøve å snakke ungdommens sprog.

Partyløven i Schweigaards gate

I hovedstaden troner «signalbyggene» stadig tettere, det ene mer anonymt enn det andre. Men Oslo er seg selv lik – et sjarmerende, arkitektonisk lappeteppe – og den som har øynene med seg vil garantert finne bortgjemte perler her og der i glass- og betongørkenen.

For eksempel kan en av byens tristeste gater by sine fåtalls fotgjengere på et sjeldent skue: Et gammelt og ærverdig, men svært utradisjonelt riksvåpen. Hvor den ellers så trauste norske løve tydeligvis har slått seg løs og overdoset på Viagra.

På sørsiden av Schweigaards gate, i skyggen av Barcode-rekka og inneklemt mellom arkitektoniske mastodonter som Postgirobygget og Galleri Oslo, ligger det gamle Jernbanetollkammeret. I dag er det gjemt og glemt, men for snart 90 år siden ruvet det lysebrune teglsteinsbygget ved Schweigaards bro som byens nest største byggverk (etter Havnelageret) og definitivt det mest moderne.

Hvilken religion tilhørte Bronselagets målscorer?

De fleste har vel hørt om den gangen Hitler nektet å håndhilse på den svarte gullmedaljevinneren Jesse Owens under det såkalte nazi-OL i Berlin i 1936. Og de fleste har vel også fått med seg at historien egentlig ikke var så enkel. Men i dag kunne NRK melde om en mer lokalt vinklet gladsak i samme sjanger, som i hvert fall jeg ikke hadde fått med meg: Da kansleren noen dager senere ville roe nervene med en bankers tysk seier, gikk han på sin første og siste fotballkamp, kvartfinalen mot Norge. Det skulle han selvsagt aldri ha gjort.

Ti på topp: Gamle tidsskriftlogoer

De fleste har sikkert lagt merke til den rare f-en i logoen til Aftenpoſten. Det er selvsagt ingen f, men en gammeldags stav-s. Aftenpostens logo, eller avishode, stammer fra den gangen hele avisen ble satt i frakturtyper – også kalt gotisk skrift.

Mye av det typografiske arbeidet fra denne tiden er flott håndverk, og mange norske aviser grunnlagt på midten av 1800-tallet har fine, ærverdige avishoder. Spesielt imponerende er de tilfellene der man ikke bare satte tittelen med kunstferdige typer, men håndtegnet en helhetlig vignett med elastisk teksting, dekor, rammer og motiver. Dette er en underkjent kunstform, og jeg har derfor påtatt meg å kåre de ti beste.

Facebook krever en kopi av passet mitt

Når jeg møter folk i det virkelige liv, sier jeg selvfølgelig hva jeg heter. Hvis de virker hyggelige, kan jeg også fortelle mer om meg selv. Hvis de ikke virker hyggelige, forbeholder jeg meg retten til holde mine personalia for meg selv. Å gi vilt fremmede en fargekopi av passet mitt, er og blir uaktuelt.

Jeg har i ett års tid hatt en Facebook-konto, registrert under et kallenavn. Jeg har hatt en moderat bruk med omtrent 20 Facebook-venner, alle sammen er mennesker jeg kjenner godt og omgås ofte i virkeligheten. Jeg har brukt kontoen til å dele morsomheter eller gjøre avtaler med mine venner, og jeg føler ikke at ukjente tredjeparter som følger samtalen har et legitimt krav på å få vite hvor gammel jeg er, hvor jeg kommer fra, hvor jeg jobber og hvem jeg kjenner eller er i slekt med. Det vil jeg selv velge å fortelle dem, og derfor har jeg heller aldri registrert denne informasjonen.

De bortgjemte bøker

Norge er et sivilisert land med lange, gode arkivtradisjoner. Alt som utgis her til lands skal arkiveres. Alle bøker, aviser, tidsskrifter, CD-er, kart, brosjyrer, pamfletter, plakater, og så videre bevares av Nasjonalbiblioteket. Her finner du alt. Fra de siste bestselgerne, til Ibsens private kladdebøker og Roald Amundsens personlige dagbok fra Sydpolen. Og i avdelingen for libri rari (sjeldne bøker) kan du finne notatene til verdens første vitenskapelige eksperiment. Men ikke alt som utgis havner på utstilling. I en egen hylle innerst i kjellermagasinet, merket med bitteliten skrift, står avdelingen for libri seclusi ‒ «De bortgjemte bøker». Godt gjemt i en bunker under Solli plass står nemlig ett eksemplar av alle norske pornoblader.

Enda en kongegrav funnet!

23. april kunne både Aftenposten, VG og flere andre medier melde at kong Magnus Lagabøtes grav trolig var oppdaget inne i veggen i Domkirken i Bergen. Enkelte gikk også så langt som å påstå at den allerede var funnet.

Den ivrige hobbyarkeologen Gunnar Rosenlund har nemlig leid inn SINTEFs georadar, en slags metalldetektor, og ved hjelp av denne har han påvist en metallgjenstand inne i kirkeveggen. Som han sier: «Det kan ikke være noe annet enn Magnus Lagabøtes sarkofag!» Man skal alltid være skeptisk til folk som sier at det kun finnes én mulig konklusjon. Men i dette tilfellet er det mange grunner til å være skeptisk. Svært mange.

Dødningehodet i Fredensborgveien

I Fredensborgveien 12 i Oslo, rett bak Regjeringskvartalet og Deichmanske bibliotek, ligger et ganske anonymt, rødmalt teglsteinshus. Men ser man nærmere etter, er det ikke så anonymt likevel. Og det består ikke bare av tegl.

I grunnmuren, mellom to kjellervinduer og ved siden av en trafo-boks, titter det fram en gråstein med en kunstferdig uthugget hodeskalle, to knokler i kors og en mystisk, halvt uleselig inskripsjon.

Hundre år gamle sjekketriks

Selvhjelpsbøker har eksistert siden den første Bibelen ble til. Men i vår moderne tid har denne sjangeren dreid seg mer om håndfaste temaer som Spis deg slank! eller Tenk deg rik!

De siste årene er det riktignok sjekkebøker som har tronet på bestselgerlistene: The Game og The Pickup Artist og jeg vet ikke hva. Enkelte mener at dette er et tegn på vår dekadente og kyniske tid, men noe nytt fenomen er det ikke. Siden tidenes morgen har det eksistert blyge beilere, og selvsagt har det vært eksperthjelp å få.

Sjekkespesialistens viktigste kunnskapskilde i 1908 var en hendig, liten bok med det velklingende navnet Kunsten at gjøre Lykke hos Damerne. Og selv om den høres uskyldig ut, er den langt mer kynisk enn noe av det som produseres i dag.

Finally, a religious book about mangos

I have previously discussed how ridiculous things can get when linguistic interpretations are filtered through politics. And particularly so when the process is lubricated with outright insanity. And sometimes politics and insanity join into their natural composite: Religion. This time I found a holy man who, through his powers, was enabled to discourse in length on the exact science of linguistics. The result is unsurprisingly baffling.

Some years ago, I had the pleasure of living six months in an Ananda Marga community. Ananda Marga is a yoga organization founded in India in 1955 and their followers are now spanning the globe, practicing yoga and meditation and abstaining from various things ranging from the obvious (alcohol and meat) to the more peculiar such as dark chocolate, onions or drinking while standing upright.