Partyløven i Schweigaards gate

I hovedstaden troner «signalbyggene» stadig tettere, det ene mer anonymt enn det andre. Men Oslo er seg selv lik – et sjarmerende, arkitektonisk lappeteppe – og den som har øynene med seg vil garantert finne bortgjemte perler her og der i glass- og betongørkenen.

For eksempel kan en av byens tristeste gater by sine fåtalls fotgjengere på et sjeldent skue: Et gammelt og ærverdig, men svært utradisjonelt riksvåpen. Hvor den ellers så trauste norske løve tydeligvis har slått seg løs og overdoset på Viagra.

På sørsiden av Schweigaards gate, i skyggen av Barcode-rekka og inneklemt mellom arkitektoniske mastodonter som Postgirobygget og Galleri Oslo, ligger det gamle Jernbanetollkammeret. I dag er det gjemt og glemt, men for snart 90 år siden ruvet det lysebrune teglsteinsbygget ved Schweigaards bro som byens nest største byggverk (etter Havnelageret) og definitivt det mest moderne.

Bygningen stod ferdig i 1926, tegnet i nybarokk stil og rik på kunstferdige detaljer: Elegant krummede gavler, dekorert med løver og urner. En majestetisk jaktfalk på trappetårnet, og en kongekrone i relieff over sideinngangen. Bygget ble i sin tid reist for Det kongelige finans- og tolldepartement, og hovedinngangen prydes som seg hør og bør av et digert riksvåpen. Den gullmalte smijernsløven er kreativt utformet med svai i ryggen, krone på hodet og altså ... en markant ereksjon. Men var det virkelig meningen at den skulle se slik ut? Nei, det var ikke det.

Løvens humør er ikke til å ta feil av.

Christiania Jernbanetollsted
Da kvadraturen i Christiania ble anlagt i 1624, kom det meste av byens import sjøveis. Fortollingen foregikk på kaia i nederst i Tollbugata ‒ derav navnet. I 1865 ble det norske jernbanenettet koblet til det svenske, og godstogene begynte å rulle inn fra den store verden. Året etter ble det opprettet et eget tollkontor på Østbanestasjonen.

Men med tiden ble lokalene for små. I 1898 ga svenskene oss ansvar for egen fortolling, og i 1914 brøt krigen ut i Europa og gjorde underverker for det nøytrale Norges økonomi. Antall tollbetjenter ved jernbanen hadde nå steget fra fire til utrolige nitti, og behovet for større og mer tilpassede lokaler var prekært. Det måtte bygges nytt.

Staten bidro med innledningsvis 600 000 kroner og kommunen bevilget en tomt langs jernbanetrasséen. For å sikre seg for fremtiden vedtok man å bygge så stort og høyt som grunnen kunne bære, og leie ut de lokalene man ikke fikk bruk for. Arkitekt Henry Bucher sto for det byggtekniske, og i 1918 ble det utlyst en arkitektkonkurranse hvor August Nielsen og Harald Sund fikk ansvar for utsmykning av fasadene.

Og stort ble det. Da bygget ble innviet den 15. februar 1926, rommet det 20 000 kvadratmeter gulvflate og alle tenkelige fasiliteter:

• Oslos første automatiske sentralbord, med det svimlende antall av 79 telefonapparater,
• Et sentralt urverk som synkroniserte alle husets 20 klokker,
• 25 heiser, hvorav tre paternostere, og et trinsesystem for dokumenttransport,
• Vannklossetter i alle etasjer, sentralanlegg for vannbåren varme og badeanlegg for de ansatte i kjelleren,
• Spisesal med servering av te og kakao.

At bluferdigheten sto i høysetet, vitner underskriftskampanjen fra de kvinnelige funksjonærene om: De krevde kjønnsdelte spiserom, å spise sammen med sine mannlige kolleger ville de helst slippe. Løvens pikante tilstand var heller ikke blant de tiltenkte fasilitetene. Arkitekttegningene er så anstendige som de kan bli:

Arkitekt Buchers utkast til fasade, 1915.

Nielsen og Sunds endelige fasadetegning, 1918.

Harald Sunds detaljtegning, 1921.

De første tegningene viser bare våpenskjoldets tenkte plassering over hovedinngangen ‒ Som tradisjonen var og er for statlige kontorer. Bucher så det for seg plassert helt oppe på fasadegavlen og utformet i betong. Nielsen og Sunds tegninger i byggemeldingen fra 1918 flyttet våpenet til en mer synlig plassering, som en del av vindusgitteret i portrommet. Men selve løven var ennå ikke utformet. En senere detaljtegning, datert 6. oktober 1921, viser hvordan arkitekt Sund så for seg løven: En naivistisk versjon av dansketidens krumryggede, hellebard-svingende løve ‒ Men mer oppreist og med et stilisert, nærmest abstrakt ansikt. Nøyaktig som den står der i dag. Bortsett fra én liten ting. Det var altså aldri meningen at den norske løve, rikets vokter, skulle fremstå som en rabiat overgriper.

En turbulent anleggsperiode
Veien fram til et ferdig praktbygg hadde vært lang og ujevn. Da byggeplanene ble godkjent av kommunen i mars 1919, tillot byggekomitéen seg å bestille en flaske Château Ducru-Beaucaillou 1914 til hele 48 kroner fra vinimportør P. A. Larsen i Rådhusgaten. Og markerte, uten å vite det, starten på en trøblete byggeperiode som skulle bli dobbelt så lang som planlagt, og etter hvert sterkt preget av konflikter.

Håndverkerne fikk verken edle dråper eller spesielt godt betalt, og prosjektet ble rammet av en rekke streiker underveis. Dette førte til dødperioder som igjen førte til løpende utgifter og budsjettsprekk for flere av underentrepenørene. De fire største involverte firmaene krevde store erstatninger for sine utlegg, med trusler om rettssak. De fleste sakene ble ordnet i minnelighet, andre gikk til retten og endte med personangrep og bitterhet. Blant annet ble et medlem av byggekomitéen beskyldt for å ha møtt opp hos heisleverandørens bankforbindelse og opptrådt utagerende.

I dette anspente klimaet kan man lett se for seg en forsmådd smed som så sitt snitt til å peke nese til oppdragsgiveren i stedet for å bale med advokatutgifter og tapt arbeidstid.

Murere i arbeid på en av de øverste etasjene, januar 1922.
(Foto: Ukjent. Trolig byggelederen, ingeniør Ingar Skappel-Jensen.)


Snekkerarbeid på taket. Stillaset på mønet skal brukes til å montere gavlstatuene.
Bildet er tatt i april 1923, da bygget egentlig skulle vært ferdig.

Men nei, det var nok ingen fornærmet smed. Vindusgitteret med riksvåpenet var (sammen med flaggstangen på taket) blant de aller siste ferdigstillelsene før bygget ble tatt i bruk. I november 1925 ble oppdraget gitt til Kristiania Kunst- og Metalstøberi på Grünerløkka. Den åttende januar ble det kvittert for 1 315 kroner for «gitter over hovedinngangsdøren» ‒ Samt en urskive som ble montert over døren, men som nå er fjernet. Bygget ble tatt i bruk en drøy måned senere, og det oppsto ingen konflikter rundt akkurat dette oppdraget.

Kristiania Kunst- og Metalstøberi ble grunnlagt av den østerriskfødte Ernst Poleszynski i 1894. Poleszynski utførte flere av statuene i Vigelandsparken, deriblant Sinnataggen og den store fontenen. Firmaet eksisterer den dag i dag, og utfører fremdeles vedlikehold på Sinnataggen hver gang han utsettes for hærverk. I 1925 hadde fabrikken rundt 20 ansatte, og produksjonen foregikk i egne lokaler i Øvre gate 7‒9 ved Akerselva. Her har trolig vår spesielle løve blitt til. Men var det Poleszynskis karer som bidro til dens brunstige anatomi?

Avslørende intimpiercing
En nærmere inspeksjon av løvens gyldne lem avslører at det er festet til kroppen med to flathodede skruer. Resten av smijernsarbeidet og vindusgitteret holdes derimot sammen av rundhodede nagler. Også utførelsen av selve jernet er forskjellig: Løven forøvrig består av jern med flate skjærekanter og en generelt abstrakt utforming, mens «ekstrautstyret» er nøye filt til og ‒ for å være ærlig ‒ langt mer naturtro enn resten av dyret. Alt dette kan tyde på at detaljen er tilføyet på et senere tidspunkt.

Nøyaktig når dette kan ha skjedd, er dessverre vanskelig å si. På grunn av både forsinkelser og reklamasjoner var det befaringer på bygget helt fram til sommeren 1930. Vindusgitteret over hovedinngangen nevnes ikke i rapportene. Og det var en detaljorientert byggekomité, som blant annet prøvde ut fire forskjellige typer vindushasper for å finne den mest behagelige, og produserte utførlige notater om hvorvidt urskiven burde ha en diameter på 65 eller 80 centimeter.

Det er vanskelig å si om dette spesielle avviket kom til senere, ble oversett, eller kanskje til og med ble akseptert. Det kan tilføyes at Oslo i 1924 reviderte sitt byvåpen, og fikk tegnet inn en naken kvinne ‒ ikke uten protester. Et bevæpnet rovdyr som blotter seg for Gud og hvermann, ville nok blitt for drøy kost for de fleste.

Riktignok er mange utenlandske heraldiske løver anatomisk korrekte på dette punktet ‒ Ikke bare dét, de er direkte imponerende. Dette gjelder både de danske, de svenske, den finske, den britiske og de nederlandske løvene. Men av en eller annen grunn har dette aldri vært vanlig i Norge. I løpet av unionstiden ble løven riktignok iblant tegnet med en ganske beskjeden tisselur, men sjelden i offisielle sammenhenger. For alt vi vet kan gjerningsmannen ha vært en svensk arbeider som syntes synd på vår kastrerte løve.

Fasaden mot Schweigaards gate i april 1923.

(Foto: Ukjent, trolig I. Skappel-Jensen.)

Det ferdige bygget på slutten av 1930-tallet.

(Foto: Mittet AS. Eier: Oslo museum.)

Et uløst mysterium?
Bygget har senere vært oppgradert jevnt og trutt, men ingen av arbeidene som er protokollført hos Plan- og bygningsetaten innebærer arbeid med gitter eller smijern. Tollernes seniorforening Oslo/Akershus har på forespørsel tatt opp temaet i plenum, men ingen av medlemmene kan huske at det har vært snakk om dette. Heller ikke Karen Bjerke, Oslo-lokalhistoriker med smijern som spesialfelt, kjenner til noen historier om det virile kattedyret.

Ifølge Jón Ágúst Eggertsson, bestyrer ved Tollmuseet, har løven vært slik siden han begynte i Tollvesenet på 1970-tallet. Den gangen ble det, ifølge hans eldre kolleger med fartstid tilbake til 1940‒50-tallet, sagt at løven har sett slik ut så lenge noen kan huske.

Dersom kleinsmedene på Grünerløkka ikke er de skyldige, må tilføyelsen ha skjedd i det stille under forefallende vedlikehold som ikke har vært rapporteringspliktig. Og kanskje heller ikke gjenstand for veldig nøyaktig inspeksjon. Muligens har gitteret blitt skjevt eller fått et nytt strøk maling, og så har en smed med humor ‒ eller kanskje et horn i siden til arbeidsgiveren ‒ tatt seg til rette og signert verket på en høyst personlig måte. Arbeidet er i alle fall utført av noen med fagkunnskaper og god tid: Skjøten er nøye tilpasset, festeanordningen er forseggjort og det hele er sirlig malt i samme gullfarge. Det er også boret gjenger inn i det opprinnelige smijernet.

En eller annen gang, sannsynligvis før 1950 og kanskje allerede i 1925, har altså noen fått seg en latter i all hemmelighet, på Tollvesenets og statens bekostning. Det eneste vi vet med sikkerhet, er at vedkommende aldri ble avslørt. Og etter å ha gravd dypt i arkivene etter svar på dette mysteriet, kan jeg med hånden på hjertet si at jeg ikke tror det skjer med det første.

---

Kilder:

• Bestorp, E. Oslo-telefonen 1880-1895. Oslo 1990. s. 324.
• Bjerke, K. E-post til forfatteren, 17. november 2012. 
• Byggekomitéen ved Oslo Østbanestasjon: Forhandlingsprotokoll fra 18. juli 1923. 
• Byggekomitéen ved Oslo Østbanestasjon: Møtereferat, 16. november 1925 (pkt. 10).
• Byggekomitéen ved Oslo Østbanestasjon: Diverse arkiver, 1919-1930.
  (Oppbevares ved Statsarkivet i Oslo (SAO/A-10760))
• Eggertsson, J. Á. E-post til forfatteren 9. januar 2013.
• Kristiania Kunst- og Metalstøberi ‒ Ernst Poleszynski A/S gjennem 50 år. Oslo, 1944.
• Oslo kommune, Plan- og bygningsetaten. Journalnr 234/20 (Schweigaards gate 15).
• Riksantikvaren. Kompleks 2480001 Schweigaardsgate 15, Oslo. 
• Toldbladet nr. 3/1926 og 12/1927.
• Westernes, R. Flere e-poster til forfatteren i løpet av juni 2012.