Jørgen Kosmo, tenker jeg og glemmer med ett forsinkelsen. Gode, gamle forsvarsminister på nittitallet Jørgen Kosmo. Han var den første politikeren jeg kunne identifisere, fordi han ikke så ut nøyaktig slik som alle de andre (minus Bendik Rugaas). Og selvfølgelig litt fordi navnet hans hørtes ut som «kosmos». Jeg husker at jeg var ganske ung og så på nyhetene uten å få med meg all verden, jeg skjønte for eksempel ikke helt forskjellen på Gudmund Hernes og Yngve Hågensen, men når Jørgen Kosmo dukket opp med sitt glade åsyn, ropte jeg «Pappa, pappa, se der er Jørgen Kosmo!»
Jørgen Hårek Kosmo hadde i sin tid et slags rufse-image. Praktisk og ujålete, ikke noe dilldall. (Et bilde som ifølge ham selv var «skapt av mediene, men helt greit for meg» ‒ et i og for seg ganske ujålete utsagn.) Den forhenværende tømreren fra Fauske spiste visstnok heller i pølsebua på Karl Johan enn i Stortingskantina, lenge før Bjarne Håkon Hanssen PR-rådgav seg selv til å gjøre det samme. Han har sin helt egen versjon av saltendialekta, han patter stadig på en slapp rullings under den bustete hengebarten, og den karakteristiske hår-bølgen går Jan P. Syses berømte krøll en høy gang. Og sist men ikke minst: Den legendariske kanarigule dressen han alltid hadde på seg når han skulle utenlands.
Lommetyv på NATO-møte
Hvordan var det nå egentlig med den der gule dressen? Den ferske forsvarsministeren Jørgen Kosmo skulle på NATO-toppmøte blant fat cats og big brass på kontinentet, og troppet opp i den alvorstunge forsamlingen iført en romslig og dobbelspent knallgul dress. Norge fikk en diplomatisk skrape i lakken, og da han kom hjem sa Einar Førde at han hadde sett ut som en italiensk lommetjuv. Var det ikke omtrent sånn det var? Jeg vil gjerne ha detaljene på plass, så jeg går i arkivet. Og jeg oppdager noe svært foruroligende. Ifølge avisene var det dette som skjedde:
Selv vakte han oppsikt da han som statsråd stilte i en gul dress på et forsvarsministermøte i Genève på 90-tallet. Alle de andre var mørke i tøyet, antagelig også i blikket.
(VG 9. juni 2003)
Forsvarsministeren fikk mye oppmerksomhet da han stilte i lys dress i Brüssel i 1994. - Ingen tabbe, sier han sjøl.
(Dagbladet 9. juli 2005)
- Så du kan ikke bruke den hvite dressen du profilerte deg med som forsvarsminister under et NATO-møte i Roma?
- Nei, den blir for lys, så den må henge hjemme, humrer Kosmo.
(Bergens Tidende, 22. august 2003)
Med en stripete Paul Smith-skjorte til 2200 og en elegant Armani sportsjakke til 5500 blir uttrykket adskillig mindre formelt.
- Er du megler er dette casual Friday, sier modellen.
Selgeren mener forsvarsminister Jørgen Kosmo tro i baret da han dukket opp i gul dress på Nato-møtet for et par år siden.
- Han tabbet seg skikkelig ut. Mye av det norske næringslivet ligger langt etter.
(Dagens Næringsliv, 12. juli 2002)
I Brussel humrer de ennå hver gang de viser fram bildet fra Natos ministermøte hvor alle står i mørk dress, bortsett fra Jørgen Hårek Kosmo, nåværende stortingspresident, daværende politisk sjef for den norske forsvarsmakten. På bildet står Kosmo og smiler i en lys sommerdress som ville virket påfallende selv på en hallik i Napoli.
(Stavanger Aftenblad, 11. juni 2005)
Hva er det som skjer? Gul dress, lys dress, hvit dress? Genève, Roma, Brüssel? «Nittitallet»? En overveldende mangel på nøyaktig informasjon! Sett under ett, er dette klassiske indikatorer på en vandrehistorie. Likevel er det liten tvil om at episoden faktisk har funnet sted, den er nevnt nærmere seksti ganger i riksmediene, og Kosmo bekrefter ved flere anledninger dressens eksistens uten å gjøre anskrik. Jeg blir enda mer nysgjerrig enn jeg var fra før. Hvordan var det egentlig med den der gule dressen?
Tid og rom
Det er i alle fall på det rene at det dreier seg om et NATO-møte av et slag, dét er de fleste enige om. Men allerede her begynner påstandene å sprike. Dette møtet fant tydeligvis sted i enten 1993 eller 1994, Dagbladet har til og med ved ett tilfelle brukt begge årstallene i samme artikkel. Dagens Næringsliv, antageligvis i motespalten sin, mener til og med at det skjedde rundt 2000. Åstedet er også et tvilstilfelle: Dagbladet holder seg til Brüssel, VG hevder det var i Genève, mens Bergens Tidende mener det foregikk i Roma. Og selve fargen på dressen varierer fra knallgul til kremgul til lysegul til beige til bare «lys» til helt hvit. Historiens klare fakta er altså redusert til langt mindre enn jeg hadde før jeg gikk i arkivet. Slik skal det ikke være.
Første post på programmet må være å få tak i et fotobevis, noe som burde være en smal sak all den tid det dreier seg om et berømt foto. Google burde holde i massevis. Og riktig nok, her er han, gul og glad og med rødt slips, sentralt plassert i en dyster forsamling som like gjerne kunne vært en begravelse.
Jørgen Kosmo i en eller annen europeisk by på første halvdel av nittitallet.
Og sannelig synes han godt, som en skinnende sol mellom tordenskyene. Skjønt, knallgul må være den første overdrivelsen. Dette er i så fall en ganske matt gulfarge. Tar man høyde for hvitbalansen i fotografiet, kan fargen sammenlignes med de temmelig skarpe gulfargene på distinksjonene til de to offiserene til høyre i bildet. Kosmo uttalte selv at «Dressen, som for øvrig var beige, men ble gul i blitzen, var fin den.» (Aftenposten 31. desember 2009) Vanligvis er det ikke gitt hvem som er mest pålitelig; politikerne som sier ting eller mediene som siterer dem. Men i dette tilfellet er Kosmo definitivt mest konsekvent. Fem år tidligere uttalte han at «Jeg har fortsatt den dressen, og den er lys beige, ikke gul. Det var ikke pinlig i det hele tatt. Jeg skjønner ikke at de såkalte moteekspertene kan fortelle folk hvordan de skal kle seg, de ser jo ikke ut selv.» (Dagbladet 12. juli 2004.) Så langt fremstår Kosmo som en realistisk mann.
Det dreier seg i alle fall ikke om noen spøkelseshistorie. Men tid og sted er fortsatt et mysterium, og det later ikke til at Kosmo har korrigert intervjuerne som har strødd om seg med tilfeldige stedsnavn. Fotografiet gir ingen indikasjoner på om det er tatt i Sveits, Italia eller Belgia – Ingen spisse fjelltopper, eldgamle søylerekker eller sjokoladefabrikker i bakgrunnen. Heldigvis kan NATOs hjemmesider informere om at medlemslandenes forsvarsministre protokollmessig møtes i Brüssel tre ganger i året, til noenlunde regelmessige datoer: mars, mai og desember. Kosmo var på forsvarsministermøtet første gang i mai 1993, kun halvannen måned etter at han tiltrådte i stillingen. Avisene fra 1993 nevner at møtet har funnet sted, og at Kosmo gjorde en god jobb. Ifølge Bergens Tidende høstet han til og med lovord fra kolleger på begge sider av Atlanteren. Altså det motsatte av å bli ledd ut på grunn av klærne sine. Det ble, ikke unaturlig, referert fra møtets diskusjoner, som i stor grad dreide seg om krigen i Jugoslavia og hva i all verden NATO skulle foreta seg i den anledning. Ikke ett ord om hva folk hadde på seg, og det berømte fotoet glimrer med sitt fravær.
Neste år bar det på nytt nedover til vaflenes hjemland. Det er 25. mai 1994, og NATOs flotte bildearkiv kan bekrefte at det berømte fotoet ble tatt i Brüssel denne dagen.
Det samme bildet fra en annen vinkel (og uten sjenerende farger), tatt i Brüssel 25. mai 1994.
Endelig noe håndfast. Og selv om man med litt godvilje kan se for seg at Kosmo har sneket seg inn i rommet på jakt etter noen fete lommebøker, er avisene atter tause om ministerens bekledning. Krigen i rest-Jugoslavia raser med uforminsket styrke og uoversiktlighet, og diskusjoner omkring det ferske forholdet mellom NATO og det nye Russland kaprer spalteplassen. Ikke ett ord om den gule dressen. Verken i riksavisene eller de største regionsavisene, ei heller Se & Hør, som vanligvis kaster seg over den slags saker som sultne hunder. Både Kosmos frisyre og bebartning kommenteres spredt i det redaksjonelle stoffet, men dress-episoden er ikke nevnt med ett ord.
Først tre måneder senere (13. august 1994) er Kosmo gjenstand for et kanskje litt i overkant uformelt intervju på Lørdagsrevyen i NRK. Intervjuet, foretatt i baksetet på Kosmos bil, dreier seg i hovedsak om det uvanlige mellomnavnet hans og at han har en katt oppkalt etter seg selv, som visstnok er svært klorete. Da ministeren tror han er ferdig å snakke om hva han heter, og dreier samtalen over på den pågående Smutthull-krisen mellom Norge og Island, blir han penset tilbake med et «Men du, tilbake til 'Hårek' ...» Da Kosmo nok en gang prøver å snakke politikk, ruller dressbildene over tv-skjermen for første gang. Intervjueren hevder at «fargen på dressen din, den har jo vakt mer oppsikt enn all verdens torskekriger?» Kosmo svarer pliktskyldigst at nei, han var ikke helt heldig med sommerdressen der, og intervjuet avsluttes med at den gamle tømreren dundrer en firtomsspiker inn i en plankebit foran kameraet.
Den gule dressen har gjort sin debut. Men særlig oppsikt har den ikke vakt ennå. NRK var nemlig alene om denne nyheten i sju år. Bildene vises igjen på Lørdagsrevyen 15. april 2000, i et intervju som ligner mest på en Chaplin-film hvor Kosmo folkelig nok prøver å ta stortingsheisen ned på gateplan for å få seg en røyk, men har glemt nøkkelkortet. Her sier han at han var den eneste forsvarsministeren med lys dress. 13. oktober 2001 er han på ny gjest i Lørdagsrevyen, han har nettopp blitt stortingspresident, og filmes mens han kjører rundt i Horten på veteranmopeden sin og hevder at dress-episoden fant sted på hans første internasjonale møte, og dessverre bommet han litt på kleskoden. Nyere forskning viser derimot at ingen av disse påstandene stemmer. Kosmo var, som vi husker, også på forsvarsministermøtet i 1993. Og den som leter i NATO-arkivet vil finne dette bildet:
Brüssel, mai 1993: Jørgen Kosmo flankert av flere lyst kledde forsvarsminister-kolleger: Til venstre for Kosmo står amerikanske Les Aspin, og til høyre en uidentifisert kar. Nummer to fra venstre kan vel også sies å bære lys dress, om enn grå. Og siden dette allerede har blitt en motespalte, kan det like godt nevnes at det selvsagt er den britiske forsvarsministeren Malcolm Rifkind som opptrer i propre pinstripes, og italienske Cesare Previti bakerst med freidig leopard-slips.
Ett av få fargebilder i NATOs arkiv: Forsvarsministermøte (uten Kosmo) i Sevilla, september 1994. Hele fargespekteret er representert.
Det begynner å demre. Alle husker vel 1994: Gatene krydde av vinrøde posedresser, blazere i høykontrast og kanarigult uformelig tøy. Alle hadde lyst å se ut som Karl fra Mot i Brøstet. For min generasjon dreide det seg om baklengs-caps og neonstripete collegegensere. Årets definitive mote-hit for alle fra 0 til 100 var likevel en helleristning-mønstret, grønnlilla vindjakke og en rallarhatt full av OL-pins. Selv Hans Majestet Kongen lot seg avbilde på Lillehammer i offisielle, skrikende OL-farger. Ut fra det jeg har funnet ut hittil, er det liten grunn til å tro at de andre ministrene i 1994 lo av dressen til Jørgen Kosmo. De syntes kanskje den var litt anonym.
Historien om den gule dressen
Prioritering av nyhetsverdi har jo aldri vært tabloidenes sterke side, og dette er etter min mening en tendens som har tiltatt de siste tjue årene. Men det er nok en annen grunn til at avisene i sin tid skrev om utenrikspolitikk i stedet for statsrådens dressjakke. Historien dukker ikke opp i trykte kilder før i 2001 – etter at gul dress definitivt er gått av moten. Utover 2000-tallet får dressen mer og mer dekning: NRK viser bildene igjen i 2000 og 2001, og da Kosmo tiltrådte som stortingspresident ble bildet gjengitt for første gang på trykk.
Vi har allerede erfart at Kosmo virker som en magnet på journalister på jakt etter folkelighet. Så da Jørgen Hattemaker, bygningsarbeideren fra Nord-Norge, i oktober 2001 ble rikets nummer to etter Kongen, var presidentens første intervju i Aftenposten titulert «Rullings-presidenten». Dressbildet gjør sin debut på papir, side om side med snapshots av Jørgen som tar seg svart kaffe fra ei tv-kanne, og Jørgen som gumler i seg ei pølse med brød på den mest folkelige måten som tenkes kan. Her er Brüssel-bildet gjengitt uten steds- og med feilaktig tidsangivelse, noe som nok er en del av årsaken til at senere journalister har sett seg nødt til å ta denne informasjonen fra eget hode.
Den folkelige Jørgen Kosmo, rullings-presidenten, spiser pølse og drikker kaffe som andre folk.
Det året han gikk av, 2005, ble historien gjenfortalt hele åtte ganger i riksdekkende aviser. I tillegg kommer mindre publikasjoner som for eksempel Postens internmagasin (i en artikkel om riktig uniformsbruk). Elleve år etter den påståtte mote-blødmen er historien plutselig allemannseie. Det var vel omtrent på denne tiden jeg selv hørte den på en fest.
Man kan vel anta at da statsråd Kosmo kjøpte dressen sin, var den ansett som ganske så fjong. Hvorfor blir det da så ofte påstått at de andre forsvarsministrene satte avec-en i vrangstrupen da Kosmo entret konferansesalen? I virkeligheten gikk jo flere av dem i lys dress selv. Én ting er at Kosmo skiller seg ut fra før av, det gjør han antageligvis også uten klær på i det hele tatt. At han skulle ignorere kleskoden i et hvilket som helst selskap, kompletterer bare dette bildet, enten det er korrekt eller ei. En annen grunn er at publikum elsker historier om maktmennesker som trår i baret. Se bare på en hvilken som helst nyhet om Thorbjørn Jagland. Dette ene NATO-bildet hvor forsvarsministeren opptrer alene i lys dress blir dermed selveste «Ola Dunk på tur», fra landet med ølsalgtider og helsekø, dårlige veier med lave fartsgrenser, og selvsagt ikke et eneste regjeringsmedlem som vet hvordan man kler på seg. Dét betaler vi, folket, gladelig femten kroner for å lese om. Uansett hvor mye denne ministeren er en av oss. Bildene hvor Kosmo går i ett med den gulkledte fiffen fra hele Europa, er ikke like interessante.
En myteomspunnet mann
Det er tydeligvis ett eller annet som gjør at det er lett å godta rare historier om Jørgen Kosmo. Historien om dressen er langt fra den merkeligste. I juni 1997 trykte både VG og Dagbladet den illevarslende overskriften Jørgen Kosmo misbrukt av sekt! Det viste seg at Scientologikirkens internasjonale medlemsblad GoodNews hadde trykket et fiktivt intervju med den norske forsvarsministeren hvor han lovpriser deres lære, og blant annet informer om at scientologilitteratur skal bli standardutrustning for alle landets soldater. Dette var ikke første gang bladet løy for sine lesere (for å si det mildt). Kosmo kalte intervjuet «rent skvalder», og poengterte at han ikke hadde noe til overs for dette trossamfunnet.
Da pyramidespillene gjorde sitt inntog på 80-tallet, ble flere «investorer» overbevist om systemets ufeilbarlighet med forsikringer om at blant andre justiskomitéleder Jørgen Kosmo var med på laget. Dette utviklet seg over tid til et standhaftig rykte langt utover pyramidespill-miljøet, som kulminerte i den såkalte «Kosmo-saken» hvor det kom fram at pyramidespill-påstandene var blitt registrert hos politiet, videresendt til Overvåkingspolitiet og derfra til statsministeren. Til slutt gikk Kosmo offentlig ut og stilte spørsmål ved Overvåkingspolitiets metoder. Etter gjentatte benektelser av ethvert kjennskap til saken, innrømmet Overvåkingspolitiet til slutt at de hadde observert ryktene, men funnet dem grunnløse. Denne saken var, naturligvis, langt mer belastende for Kosmo enn «gul dress-saken».
Også så sent som i 2004 skapte Kosmo overskrifter, da han i en tale for Stortingets presselosje skulle ha sammenlignet ansiktet til mullah Krekar med et kvinnelig kjønnsorgan. Denne historien viste seg riktignok å være helt sann.
Avslutningsvis kan det passe å nevne at selv om Einar Førdes noe roligere påstand om at Kosmo så ut som en italiensk lommetyv ofte settes i forbindelse med dresshistorien, har den lite med dette å gjøre. Det Førde-typiske sleivsparket ble avlevert fire år før Brüssel-bildet ble tatt (fire år på dagen, for å være helt nøyaktig), og referert av NTB (som etter alt å dømme var til stede i Stortingskantina) som «Det er godt gjort av ein mann som ser ut som ein italiensk lommetjuv å koma seg sopass langt i politikken». Vel, jeg har oversatt det til nynorsk, ellers høres det ikke ut som Einar Førde. Etter hvert ble kommentaren satt i forbindelse med at Kosmo overraskende ikke ble justisminister i Brundtland III-regjeringen – selv om dette skjedde et halvt år senere. (Han ble riktignok fungerende justisminister i tre uker i 1997, etter at Anne Holt gikk av.) Etter at dress-historien erobret mediene på 2000-tallet ble den naturligvis sauset sammen med Førdes kommentar, noe som egentlig ikke er så unaturlig.
Konklusjon
Media roter noe voldsomt hele tiden. Spesielt når det gjelder kuriosa-saker som kanskje ikke blir ansett som så viktige, eller gode historier hvor ingen kommer til å klage på at man overdriver litt. Det er jo tross alt ikke snakk om budsjettposter eller lovforslag, men en artig historie fra nittitallet. For det skal jo sies at dress-historien er artig, og en god historieforteller har ikke råd til å være pedantisk. Om det så er journalistenes oppgave å være historiefortellere eller formidlere av harde fakta, har vel vært et åpent spørsmål så lenge aviser har eksistert. Det eneste som er hundre prosent sikkert, er at man ikke uten videre skal tro på alt man leser.
I mellomtiden har Kosmo blitt riksrevisor, latt barten drukne i et kraftig helskjegg, og opptrer nå stort sett i mørk dress når han med jevne mellomrom refser det som er av sløsete etater i Norge. Han har nok hendene fulle, men innimellom må han, småhumrende og pliktskyldig, svare journalister på hva han tenkte da han tok på seg den signalgule dressen den gangen i Paris i 1996.
Neste gang: Hvorfor Arne Olav Brundtland måtte knytte seg fast til stormasta når han var på seiltur.
Takk!
SvarSlett