Dødningehodet i Fredensborgveien

I Fredensborgveien 12 i Oslo, rett bak Regjeringskvartalet og Deichmanske bibliotek, ligger et ganske anonymt, rødmalt teglsteinshus. Men ser man nærmere etter, er det ikke så anonymt likevel. Og det består ikke bare av tegl.

I grunnmuren, mellom to kjellervinduer og ved siden av en trafo-boks, titter det fram en gråstein med en kunstferdig uthugget hodeskalle, to knokler i kors og en mystisk, halvt uleselig inskripsjon.

Hundre år gamle sjekketriks

Selvhjelpsbøker har eksistert siden den første Bibelen ble til. Men i vår moderne tid har denne sjangeren dreid seg mer om håndfaste temaer som Spis deg slank! eller Tenk deg rik!

De siste årene er det riktignok sjekkebøker som har tronet på bestselgerlistene: The Game og The Pickup Artist og jeg vet ikke hva. Enkelte mener at dette er et tegn på vår dekadente og kyniske tid, men noe nytt fenomen er det ikke. Siden tidenes morgen har det eksistert blyge beilere, og selvsagt har det vært eksperthjelp å få.

Sjekkespesialistens viktigste kunnskapskilde i 1908 var en hendig, liten bok med det velklingende navnet Kunsten at gjøre Lykke hos Damerne. Og selv om den høres uskyldig ut, er den langt mer kynisk enn noe av det som produseres i dag.

Finally, a religious book about mangos

I have previously discussed how ridiculous things can get when linguistic interpretations are filtered through politics. And particularly so when the process is lubricated with outright insanity. And sometimes politics and insanity join into their natural composite: Religion. This time I found a holy man who, through his powers, was enabled to discourse in length on the exact science of linguistics. The result is unsurprisingly baffling.

Some years ago, I had the pleasure of living six months in an Ananda Marga community. Ananda Marga is a yoga organization founded in India in 1955 and their followers are now spanning the globe, practicing yoga and meditation and abstaining from various things ranging from the obvious (alcohol and meat) to the more peculiar such as dark chocolate, onions or drinking while standing upright.

Er det 50 eller 52 delstater i USA?

Finn to feil.

De fleste har vel opplevd at både quiz-kvelder og ungdomsskoletimer har utartet når dette udødelige temaet kommer på banen. I enhver forsamling finnes det noen som er skråsikre på antall delstater. Og like sikkert er det at noen er uenig.

Svaret er altså, én gang for alle, femti ‒ 50 ‒ delstater. Dette kan du få bekreftet på både Wikipedia, Store norske leksikon og de offisielle nettsidene til amerikanske myndigheter.

Men selv om svaret er ganske ukomplisert, er spørsmålet i seg selv desto mer mystisk: Hvor kommer dette tallet 52 fra? Og hvorfor dukker det opp hver eneste gang noen lurer på dette?

Donald Duck og menneskene

Andeby ligger et sted mellom fantasi og virkelighet, og tar turen over grensa etter behov. Den er en rolig småby den ene uken, og en pulserende metropol den neste. Den ligger i umiddelbar nærhet av både jungel, gamle slott eller verdensrommet, alt ettersom. Både tropisk hete og rasende snøstormer er innenfor rekkevidde, og fysikkens lover oppheves når historien trenger det.

Men hva er det rareste i denne rare byen? At den befolkes av snakkende ender med klær? Nei, etter min mening er det tvert imot alle de andre innbyggerne. Den grå massen av helt normale bifigurer, statister med dress og hatt og en og annen replikk, som sammen utgjør et bakteppe til forveksling likt vår egen verden. Men bare nesten. For én liten, subliminal detalj avslører at slik er det slettes ikke. Nemlig de små, svarte hundesnutene.

Det er selvsagt noe svært menneskelig med ender som har klær, hus, lekser, gjeld og kjærlighetssorg, akkurat som oss. Vi kjenner oss igjen i dem, og tenker til slutt ikke på dem som fugler i det hele tatt. Man godtar bare at Andeby heter Andeby. På tross av at resten av andebyboerne ser svært så menneskelige ut. Men iblant er det noe som skurrer. For eksempel når vi en gang iblant legger merke til at hundefangeren selv er en hund.

Slik har det ikke alltid vært. En kort periode på slutten av 1940-tallet var Andeby nemlig befolket av ekte mennesker, med ekte neser og ører. En kort periode fikk familien Duck lov til å opptre i vår verden.

Bokanmeldelse: Norges arv fra fortiden – Folkeheltene som drog mot nord

Denne helt spesielle historieboka har jeg ønsket å formidle til andre i minst fem år. Og jeg har prøvd flere ganger, men jeg har aldri greid å gripe den an. Både fordi påstandene i boka er så hårreisende, og fordi teksten ikke har noen som helst struktur overhodet. Det eneste den kan sammelignes med, er en miks av Ringenes Herre, bladet En gal gal verden og et lastebillass med sentralstimulerende midler. Den er absolutt verdt å lese, men helt umulig å forklare for utenforstående. Det eneste jeg kan gjøre er å anbefale den.

Boka er, etter eget utsagn, en grensesprengende sensasjon. Forfatteren Einar Madsen fra Ålesund mener å ha avdekket glemte sannheter om Norges fjerne forhistorie. Dette gjelder ting som har skjedd så langt bak i tid at ingen har skrevet om det før. Årstallene i boka avslører riktignok en alvorlig mangel på grunnleggende regnekunnskaper. Og dette er betegnende for hele prosjektet.

77 forbrytere fra 1906

I skjønnlitteraturen har forbryterne aldri vanlige navn. De heter alltid sånt som «Goggen», «Padda» eller «Skalken». Dette er selvsagt et effektivt litterært grep, som definerer skurkene på siden av samfunnet på alle måter. Selv navnet, og dermed hele deres identitet, er avvikende og plump. Men dette er ikke bare et litterært fenomen. Disse navnene var fullt gangbare i de mørke smugene i Vika og på Vaterland for over hundre år siden.

Fra 1886 gav Kristiania Politikammer ut bladet Polititidende hver uke. Det ble sendt til politikamrene rundt i landet, og inneholdt informasjon om hvilke vaneforbrytere som var på rømmen, hvem som var satt fri i det siste og hvem som var mistenkt for dette og hint. Et reelt skurkegalleri. Og sammen med høyde, bredde, arr og tatoveringer finner vi selvsagt kallenavnene: nøyaktig registrert i sirlige kolonner. Med denne oversikten (og et grunnkurs i månsing) kunne politispanerne holde seg oppdatert på skyggesidens gjøren og laden.

Galgenhumor fra galgenes tid

For historikere er det selvsagt viktig å finne mest mulig detaljert, nøyaktig og pålitelig kildemateriale. Det er grunnsteinen i all historisk forskning. Men man skal heller ikke kimse av de mer vage, omtrentlige og kanskje også tullete kildene. De forteller også en historie ‒ men på en helt annen måte.

De harde trettiåra var en forferdelig tid. Den var preget ikke bare av utstrakt arbeidsledighet og fattigdom, men i store deler av Europa (også i Vest-Europa) var diktatur og undertrykkelse fortsatt dagligdags. Og som en klam hånd over det hele lå krigstrusselen, som etter hvert kom mer og mer for dagen. Man kan lese side opp og side ned om politisk polarisering, skarp retorikk og opprusting. Men et langt mer levende (og overraskende) bilde av den skremmende situasjonen får man fra vittighetsbladene.

Det kom ut en myriade av forskjellige vittighetsblader fra slutten av 1800-tallet og frem til etter krigen. De mest kjente var Vikingen, Hvepsen og Korsaren. De bestod stort sett av dagsaktuelle karikaturer og vitser, de ble trykket på billig papir med få farger og ble tatt omtrent like seriøst som tegneserier ble på 1980-tallet. Men de både dokumenterte og påvirket opinionen. Og så lenge man kjenner omstendighetene, kan de gi et klart bilde av hva som beveget seg i samfunnet.

Book review: The Viking And The Red Man

Don't judge a book by its cover, they say. Still, sometimes you come across a book and somehow sense there's something about it. Good or bad, that can be hard to say, but then you take a closer look and find it contains a world of its own. This is one of those.

It's called The Viking and The Red Man, it's written by Reider T. Sherwin and after I read it I googled it and found out that a lot of other people like it too. Although not for the same reasons as me―To put it mildly. And I was overwhelmed by the feeling that somebody should set the record straight.

Great mystery man solves great mystery
Reider Thorbjorn Sherwin was born in 1894, and wrote his series of books in the 1940s and 50s. There is not a lot of biographical information available, except that he claims to be born in Norway (probably as Reidar Thorbjørn Skjerven), and he seems to have lived all his adult life in the United States, possibly New England. I can find no trace of where in Norway he might have been born, when he arrived or what he was doing up until 1940 when he published his first book. In it he claimed to have solved a mystery that had already puzzled learned men for centuries: The 15th century disappearance of the Norse Greenlanders.

Triage

Triage, kjent og kjært fra krigskomedien M*A*S*H, skal innføres på Legevakta i Oslo. Det støtter jeg fullt ut, og jeg drister meg også til å si at det er på høy tid. Jeg har vært på legevakta én gang, og da opplevde jeg noe ganske skammelig som ville ha vært unngått dersom man hadde hatt kompetent triage-personell til stede. Men det er, som vanlig, en lang historie.


♫ Oh, don't you know
That's the sound of the men
workin' on the chain gang ♫
Dette hendte for et par år siden, da jeg hadde dagjobb i byggebransjen. Dagen begynte ganske bra, med beskjed om at jeg skulle på piggejobb. (Det er den klassiske veiarbeider-jobben: Å stå og holde et pressluftbor.) Piggejobb er vanligvis en fornøyelse: Tiden flyr, og det å måke unna asfalt, betong og armering som om det var smør, gir deg virkelig følelsen av å få ting gjort. I tillegg var det sommer og soloppgang og deilig å være kroppsarbeider, så naturligvis var stemningen god.