Jørgen Kosmo, tenker jeg og glemmer med ett forsinkelsen. Gode, gamle forsvarsminister på nittitallet Jørgen Kosmo. Han var den første politikeren jeg kunne identifisere, fordi han ikke så ut nøyaktig slik som alle de andre (minus Bendik Rugaas). Og selvfølgelig litt fordi navnet hans hørtes ut som «kosmos». Jeg husker at jeg var ganske ung og så på nyhetene uten å få med meg all verden, jeg skjønte for eksempel ikke helt forskjellen på Gudmund Hernes og Yngve Hågensen, men når Jørgen Kosmo dukket opp med sitt glade åsyn, ropte jeg «Pappa, pappa, se der er Jørgen Kosmo!»
Jørgen Hårek Kosmo hadde i sin tid et slags rufse-image. Praktisk og ujålete, ikke noe dilldall. (Et bilde som ifølge ham selv var «skapt av mediene, men helt greit for meg» ‒ et i og for seg ganske ujålete utsagn.) Den forhenværende tømreren fra Fauske spiste visstnok heller i pølsebua på Karl Johan enn i Stortingskantina, lenge før Bjarne Håkon Hanssen PR-rådgav seg selv til å gjøre det samme. Han har sin helt egen versjon av saltendialekta, han patter stadig på en slapp rullings under den bustete hengebarten, og den karakteristiske hår-bølgen går Jan P. Syses berømte krøll en høy gang. Og sist men ikke minst: Den legendariske kanarigule dressen han alltid hadde på seg når han skulle utenlands.
