Donald Duck og menneskene

Andeby ligger et sted mellom fantasi og virkelighet, og tar turen over grensa etter behov. Den er en rolig småby den ene uken, og en pulserende metropol den neste. Den ligger i umiddelbar nærhet av både jungel, gamle slott eller verdensrommet, alt ettersom. Både tropisk hete og rasende snøstormer er innenfor rekkevidde, og fysikkens lover oppheves når historien trenger det.

Men hva er det rareste i denne rare byen? At den befolkes av snakkende ender med klær? Nei, etter min mening er det tvert imot alle de andre innbyggerne. Den grå massen av helt normale bifigurer, statister med dress og hatt og en og annen replikk, som sammen utgjør et bakteppe til forveksling likt vår egen verden. Men bare nesten. For én liten, subliminal detalj avslører at slik er det slettes ikke. Nemlig de små, svarte hundesnutene.

Det er selvsagt noe svært menneskelig med ender som har klær, hus, lekser, gjeld og kjærlighetssorg, akkurat som oss. Vi kjenner oss igjen i dem, og tenker til slutt ikke på dem som fugler i det hele tatt. Man godtar bare at Andeby heter Andeby. På tross av at resten av andebyboerne ser svært så menneskelige ut. Men iblant er det noe som skurrer. For eksempel når vi en gang iblant legger merke til at hundefangeren selv er en hund.

Slik har det ikke alltid vært. En kort periode på slutten av 1940-tallet var Andeby nemlig befolket av ekte mennesker, med ekte neser og ører. En kort periode fikk familien Duck lov til å opptre i vår verden.

I never thought of them as ducks that lived in a world of animal people and dog-faces. I just thought of them as being humans. They just happened to be humans who looked like ducks.

(Carl Barks, intervju med Donald Ault, 1975. Ault, s. 100.)

Hele ande-universet bygger på arbeidene til den legendariske serieskaperen Carl Barks, som stod for mesteparten av produksjonen i flere tiår. Han tegnet den første lange tegneserien med Donald Duck i 1942, og de neste 25 årene videreutviklet han tegnefilm-figuren Donald fra en ganske endimensjonal slapstick-sinnatagg til en mangefasettert personlighet som kunne brukes i nær sagt alle slags situasjoner. Og i løpet av prosessen skapte han de omgivelsene vi kjenner som Andeby i dag.

Don Rosa, mannen bak Skrues liv-serien, er spesielt kjent for å holde seg slavisk til Barks' referansepunkter. Men sannheten er at alle Donald-tegnere siden Barks har, i varierende grad, bygget videre på hans univers. Og hadde Barks fått bestemme selv, hadde Andeby trolig vært en menneskeby.

Artsanalyse
Siden Jon Gisles standardverk Donaldismen kom ut i 1973, har donaldister i det ganske land moret seg med å tolke alle aspekter ved Donald-bladene i en parodisk-akademisk tone. Man har selvsagt også klassifisert Andebys innbyggere som humanoider av tre hovedkategorier: ornitide figurer (fugleaktige, som Duck-familien. Innbefatter også gjess og ugler, sistnevnte oftest i rollen som dommere); kanoide (hundeaktige, den andebyske mannen i gata) og porkuside (griseaktige, oftest representert ved politikere eller deres artsfeller hvitsnippforbryterne). (Harms, s. 23.) Dette artsmangfoldige figurgalleriet er selvsagt en arv fra funny animal-tradisjonen hvor Disney-figurene først oppstod.

Men kunstneren Carl Barks’ største, og for en stor del undertrykte, lidenskap var menneskefigurer. Han hadde bakgrunn som vitsetegner før han begynte hos Disney, og fra 1928 til 1935 tegnet han mennesker i alle varianter for humorbladet Calgary Eye-Opener. Dette var en slags trettitallsvariant av Pyton, med fokus på underbukse- og rasehumor. Barks' absolutte favoritt var veldreide drømmedamer i forskjellige mer eller mindre avslørende positurer.

I 1935 fikk han en bedre betalt jobb i animasjonsavdelingen hos Disney, hvor lettkledde kvinner ikke akkurat var en hovedingrediens. Men han fortsatte å tegne menneskefigurer på fritiden, og han bar på en drøm om en dag å kunne lage lengre tegneserieromaner i et realistisk univers. (Ault, s. 23.)

Vitsetegning fra Calgary Eye-Opener (1931),
og private skisser fra fritiden mens Barks jobbet hos Disney (cirka 1940).

I 1942 sa han til og med opp jobben hos Disney for å følge denne drømmen. Som han senere sa: To develop my long-neglected knack for drawing human figures. Men senere på året ble han headhuntet til å tegne den første lengre serie-adaptasjonen av Donald, basert på et forkastet tegnefilmmanus. Etter at denne slo an, fikk han selv manus-ansvar. Nå begynte han å skrive lange, eventyrlige fortellinger hvor han sendte endene rundt i verden på jakt etter alle slags skatter. Det greide han – heldigvis – aldri å rive seg løs fra.

Oh my, oh yes, I would've loved to have drawn human characters (...). Of course if I had managed to get on with Marvel Comics or one of those other publication outfits, why, it might have been a different thing.

(Carl Barks, intervju med Paul Ciotti, 1972. Ault, s. 29.)

Men han greide heller ikke å gi slipp på de realistiske menneskeansiktene. Og etter hvert tok de turen fra hans private skissebok og over i Donald-historiene. Det begynte i det små, i de øde utkantene av ande-universet, før de etter hvert fylte hele Andeby.

De eksotiske menneskene
Menneskefigurene dukket først opp i historien Donald Duck på eventyr i Australia fra 1947. Her blir Donald hypnotisert til å tro at han er en kenguru, med den konsekvens at han kjøper en flybillett til Australia fordi han

savner sin barndoms ørken ‒ det tror han i alle fall. Vel framme våkner han av hypnosen, og finner ut at den australske bushen ikke er et blivende sted: Han blir blant annet tatt til fange av aboriginere.

Dette var Barks’ første av mange historier hvor endene møter fiendtlige naturfolk, og Barks valgte å tegne dem med menneskeansikter. De grove ansiktene med krigsmaling skiller seg markant fra de siviliserte, hvite australierne med slips, filthatt og «ordinære» hundesnuter, akkurat som andebyboerne hjemme.

Dette gir leseren en slags omvendt sjokkeffekt, hvor elementer fra vår virkelige verden blander seg inn i fantasien og opptrer som en motpol. Figurene fremstår dermed som noe groteskt og utemmet. Dette var en omvendt ‒ og nettopp derfor svært effektiv ‒ omplassering av kosmos og kaos, det trygge og det ukjente. Som så mange av Barks' historier etter hvert skulle handle om.

Året etter hadde han nok en gang bruk for en antagonist fra en fremmed verden. Denne gangen var det en heks, en mytologisk figur med magiske krefter. Igjen valgte han et menneskefjes for å understreke hennes «utenomjordiske» egenskaper. (Barks tegnet også Julenissen med menneskefjes. Magica fra Tryll fant han opp noen få år før han pensjonerte seg.) I de påfølgende historiene utover mot slutten av 1940-tallet snek det seg inn stadig flere menneskefigurer. Først som urfolk, et fargerikt galleri av representanter for det ukjente som Duck-familien møtte på sine reiser: Afrikanske krigere, eskimoer, polynesere og indianere.

I starten var disse menneskene ofte endimensjonale trusselbilder, skremmende i kraft av sitt ville utseende, og motivert av enkel råskap. (Og en komplisert donaldistisk form for kulturkrasj, hvor mennesker som spiser ender defineres som kannibaler...)

Men etter hvert tar Barks' naturfolk steget ut fra stereotypien, og blir representanter for et ukjent miljø (og, stadig oftere, samfunn) med en kompetanse som våre helter mangler. Og etter hvert opptrer kaos-representantene i samarbeid med protagonistene, som man sier, og utgjør en terskel til det eksotiske.

I Det magiske timeglasset fra 1950 blir Donald og nevøene venner med en karavanefører i Sahara (som forteller at han lærte seg engelsk av amerikanerne da han jobbet for dem under krigen) og som ender med å tilby dem fast jobb. (Dette må de selvsagt avslå, for de er på jakt etter en fantastisk skatt.) Karavaneføreren fikk en hel del screen time i denne historien. Menneskefigurene begynte å befeste seg.

De menneskelige menneskene
Senere i 1950 kom historien Donald Duck i det gamle Persia, hvor den første ikke-primitive og ikke-mytologiske figuren med menneskefjes opptrådte: En ond vitenskapsmann. Utseendet er inspirert av Boris Karloff, mest kjent for rollen som Frankensteins monster. Karloff spilte også et utall gale vitenskapsmenn i løpet av sin skrekkfilm-karrière, og antagelig har Barks sett flere av disse filmene. Samme år kom

Arvesmykket, den første historien hvor hele Andebys befolkning består av mennesker.

Her er skurkene ekstra skurkete, kvinnene ekstra kvinnelige og statistene blir ekte statister, ikke bare fyllmasse. Ja, selv endene får en helt annen type realisme over seg. Disse historiene i klassisk femtitalls-strek foregår i en mettet aura av tegneserieroman noir, som løfter dem over fra fantasiens Andeby til vår egen verden. (Andeby ble for så vidt ikke navngitt før i 1952. Før dette oppgav Donald ved flere anledninger sin hjemby som Los Angeles.)

Det er helt tydelig at Barks hadde funnet en form han trivdes med. Han lekte også med formatet: Både rutelinjer, vinkler og utsnitt ble vridd til uventede og effektfulle former. Det var i disse årene han perfeksjonerte de lengre eventyr-fortellingene. Det var nok ikke utelukkende fordi han fikk tegne mennesker at Carl Barks nå gikk gjennom sin gullalder, men det hjalp nok på følelsen av å kunne utfolde seg, og plassere endene i et langt mer realistisk og utfordrende univers. Men i januar 1951, etter tre historier med Donald på besøk i den virkelige verden, reagerte forlaget.

De veildreide damene kommer tilbake
Historien Farlig forkledning var en parodi på femtitallets spionthrillere. Den begynner med at Donald spaserer på den franske rivieraen, omgitt av mystiske typer, spioner og dobbelagenter, og her har Barks' menneskeskikkelser blitt så husvarme at hans gamle favoritt fra Calgary Eye-Opener kommer til syne i fullt monn: Side opp og side ned er krydret med smekre bikini-jenter! Historiens primære bifigur (med det dristige navnet «Madam triple-X») tilfører historien en påtagelig seksuell energi. Avhengig av hvor mye man velger å lese mellom linjene, finner det sted opptil åtte dødsfall ‒ (SPOILER ALERT!) deriblant hovedskurken, en østeuropeisk agent som innser at han har feilet, og begår selvmord. Alternativet er livsvarig opphold i Gulag-leirene.

Dette hardkokte dramaet ble for drøy kost for redaktøren. Heldigvis for oss, gikk historien likevel i trykken. Barks hadde ikke for vane å tøye grensene, han ble sjelden sensurert, og leverte som regel rett før deadline. Men selv om han handlet i god tro, ble det et heftig oppvaskmøte i etterkant. Den egentlige grunnen var nok den voksne tematikken: Dristig bademote, selvmord og litt mer vold enn bare gladvold. Redaktør Carl Buettner gav klar beskjed om at slike realistiske innslag måtte dempes i fremtiden. Deri innbefattet menneskefigurene.

Utdrag fra Farlig forkledning (1951).

I denne historien rokker Donalds oppførsel ved Andebys grunnleggende formeringsprinsipp – det ennå ikke tilfredsstillende utforskede «onkelsystemet» (Gisle, s. 92). Barks sa selv om denne historien:

I visualized (all those master spies) looking like they did in the movies: These suave-looking characters and the beautiful girl spies. So, I went ahead and drew them like that. I got called in on the carpet for it. They said that Donald and the ducks just didn't look right working alongside human beings. And when I look back at the old Mickey strips and the others, I realize that always the other characters (...) were dog-faces or pig-faces, never human. (Ault, s. 100.)

Barks nevnte også at han hadde sett Donald-filmen Three Caballeros fra 1944. (Blum, s. 209.) Under krigen var Disney avskåret fra det europeiske markedet, og orienterte seg mer mot Latin-Amerika. Og med et mindre prippent marked ble figurenes karakter justert deretter: I Three Caballeros drar Donald til Brasil og opptrer som en skjørtejeger av rang ‒ mye av humoren er basert på hans håpløse casanova-fakter, åpenbart drevet av kjødelig begjær. Filmen kombinerte også animasjon og spillefilm, blant annet i en lang sekvens hvor Donald engasjerer seg i variert strand-moro, sammen med en flokk av høyst reelle bikinikledte skjønnheter.

Barks hadde jobbet i mange år med Disney-animasjon, og oppfattet naturligvis at denne scenen måtte være godkjent av Disney selv. Av gammel vane regnet han derfor med å kunne gjøre noe lignende.

Men seriene for trykk var lisensiert ut til et forlag, Western Publishing, og her hadde Disney lite med godkjenningsprosessen å gjøre. I kiosk-markedet var det tydeligvis et strengere skille mellom underholdning for barn og voksne. (Spesielt i en tid hvor tegneserier var mange foreldres store skrekk.) Bikini-modeller hadde ingenting i et barneblad å gjøre! Dermed ble alle menneskefigurene skåret over én kam, og kategorisk forbudt.

Slutten på en liten epoke
Ville Barks ha fortsatt å blande ender og mennesker om han ikke hadde fått en smekk på fingeren etter Farlig forkledning? Definitivt. Da han leverte denne historien begynte han straks å arbeide på den neste, Donald Duck i det gamle California. Dette er en tidsreise-fabel med utgangspunkt i kalifornisk lokalhistorie. Historien bærer tydelig preg av Barks' genuine interesse for temaet, og om mulig enda mer grundig research enn ellers. Han tegnet til og med inn flere landskaper fra hjembyen San Jacinto, og bygde opp et møysommelig figurgalleri med svært menneskelige personligheter ‒ deriblant en latinsk skjønnhet som svinser rundt på haciendaen i neglisjé, og som til slutt får sin hjertenskjær, en fattig men staut gaucho. Denne sentimentalt sterke historien var ett av hans hjertebarn, og han var svært lei seg for at han etter møtet med redaktøren måtte gå gjennom tegningene med viskelær og sette svarte snuter på alle figurene. Originaltegningene er dermed ikke bevart.

Da Barks ble intervjuet om denne episoden, nevnte han også ‒ som vi kan se den dag i dag ‒ at han de neste årene stadig vekk glemte seg, og tegnet inn menneskeneser uten at han la merke til det før han så historien på trykk. Dette foregikk sporadisk helt fram til han pensjonerte seg i 1967. Men nesene begrenset seg (stort sett) til eksotiske eller mytologiske figurer. Og så lenge de var anstendig kledd, fikk han i alle fall ikke mer kjeft. Men noen videre utvikling av det menneske-befolkede Andeby var det ikke snakk om.

Just pretty girls
I løpet av 25 år produserte Carl Barks mellom seks og sju hundre Donald-historier, som fremdeles står som kanon for alle Donald-lesere (og Donald-tegnere). Omtrent tjue av disse historiene inneholdt menneskefigurer, og i tre av dem opptrer endene helt og holdent i menneskelige omgivelser.

Etter min personlige mening, tilførte dette en ekstra dimensjon i Barks' allerede høyt utviklede evne til å skrive og illustrere dramatiske og psykologisk dype fortellinger. Vi vet også at han planla flere slike historier. Hadde han ikke tråkket forlaget på tærne med sine lettkledde jenter, er det godt mulig at Andeby hadde sett helt annerledes ut i dag.

Men det spørs om dette ikke var en uunngåelig episode, når alt kommer til alt. Jeg lar mesteren selv få det siste ordet (fra et intervju med Gottfried Helnwein i 1992):

‒Would you have liked to draw more erotic stories with attractive girls, if it had been allowed?
‒Oh, I would have loved to draw them. (...) There wouldn't have to be more sex, necessarily. But just pretty girls.

(Ault, s. 152.)

---

Litteratur:

• Ault, Donald: Carl Barks Conversations. University Press of Mississippi. Jackson, 2003.
• Blum, Geoffrey: Det menneskelige dilemma. Carl Barks' samlede verk, bind VIII. Egmont. Oslo, 2005.
• Gisle, Jon: Donaldismen: Et muntert-vitenskapelig studie over Donald Duck og hans verden. Gyldendal. Oslo, 1973.
• Harms, Klaus: Katze oder Eule. Der Donaldist nr 72/1992.

Videre lesning:
Donald-historier med betydelige innslag av menneskefigurer (lenkene viser til hvilke blader og bøker historiene finnes i):

1947: Donald Duck på eventyr i Australia (Adventure Down Under).
1948: Du gylne, glitrende tre (The Golden Christmas Tree).
1949: Voodoo hoodoo (Voodoo Hoodoo).
1949: Donald Duck på Grønland (Luck of The North).
1949: Kappseilas til Sydhavet (Race to The South Seas).
1950: Donald Duck i totempælenes land (Donald Duck in The Land of Totem Poles).
1950: Det magiske timeglasset (The Magic Hourglass).
1950: Donald Duck i det gamle Persia (Donald Duck in Ancient Persia).
1950: Arvesmykket (Big-Top Bedlam).
1950: Kan du gjette? (You Can't Guess).
1951: Farlig forkledning (Dangerous Disguise).
1952: Donald Duck og det magentarøde frimerket (The Gilded Man).
1953: Den mystiske øya (The Menehune Mystery).
1956: Eventyr i Ekvaduras (Secret of Hondorica).
1957: Onkel Skrue og pygméindianernes land (Land of The Pygmy Indians).
1965: Gøy i Alaska (North of The Yukon).

---