Hvilken religion tilhørte Bronselagets målscorer?

De fleste har vel hørt om den gangen Hitler nektet å håndhilse på den svarte gullmedaljevinneren Jesse Owens under det såkalte nazi-OL i Berlin i 1936. Og de fleste har vel også fått med seg at historien egentlig ikke var så enkel. Men i dag kunne NRK melde om en mer lokalt vinklet gladsak i samme sjanger, som i hvert fall jeg ikke hadde fått med meg: Da kansleren noen dager senere ville roe nervene med en bankers tysk seier, gikk han på sin første og siste fotballkamp, kvartfinalen mot Norge. Det skulle han selvsagt aldri ha gjort.

Ti på topp: Gamle tidsskriftlogoer

De fleste har sikkert lagt merke til den rare f-en i logoen til Aftenpoſten. Det er selvsagt ingen f, men en gammeldags stav-s. Aftenpostens logo, eller avishode, stammer fra den gangen hele avisen ble satt i frakturtyper – også kalt gotisk skrift.

Mye av det typografiske arbeidet fra denne tiden er flott håndverk, og mange norske aviser grunnlagt på midten av 1800-tallet har fine, ærverdige avishoder. Spesielt imponerende er de tilfellene der man ikke bare satte tittelen med kunstferdige typer, men håndtegnet en helhetlig vignett med elastisk teksting, dekor, rammer og motiver. Dette er en underkjent kunstform, og jeg har derfor påtatt meg å kåre de ti beste.

Facebook krever en kopi av passet mitt

Når jeg møter folk i det virkelige liv, sier jeg selvfølgelig hva jeg heter. Hvis de virker hyggelige, kan jeg også fortelle mer om meg selv. Hvis de ikke virker hyggelige, forbeholder jeg meg retten til holde mine personalia for meg selv. Å gi vilt fremmede en fargekopi av passet mitt, er og blir uaktuelt.

Jeg har i ett års tid hatt en Facebook-konto, registrert under et kallenavn. Jeg har hatt en moderat bruk med omtrent 20 Facebook-venner, alle sammen er mennesker jeg kjenner godt og omgås ofte i virkeligheten. Jeg har brukt kontoen til å dele morsomheter eller gjøre avtaler med mine venner, og jeg føler ikke at ukjente tredjeparter som følger samtalen har et legitimt krav på å få vite hvor gammel jeg er, hvor jeg kommer fra, hvor jeg jobber og hvem jeg kjenner eller er i slekt med. Det vil jeg selv velge å fortelle dem, og derfor har jeg heller aldri registrert denne informasjonen.

De bortgjemte bøker

Norge er et sivilisert land med lange, gode arkivtradisjoner. Alt som utgis her til lands skal arkiveres. Alle bøker, aviser, tidsskrifter, CD-er, kart, brosjyrer, pamfletter, plakater, og så videre bevares av Nasjonalbiblioteket. Her finner du alt. Fra de siste bestselgerne, til Ibsens private kladdebøker og Roald Amundsens personlige dagbok fra Sydpolen. Og i avdelingen for libri rari (sjeldne bøker) kan du finne notatene til verdens første vitenskapelige eksperiment. Men ikke alt som utgis havner på utstilling. I en egen hylle innerst i kjellermagasinet, merket med bitteliten skrift, står avdelingen for libri seclusi ‒ «De bortgjemte bøker». Godt gjemt i en bunker under Solli plass står nemlig ett eksemplar av alle norske pornoblader.

Enda en kongegrav funnet!

23. april kunne både Aftenposten, VG og flere andre medier melde at kong Magnus Lagabøtes grav trolig var oppdaget inne i veggen i Domkirken i Bergen. Enkelte gikk også så langt som å påstå at den allerede var funnet.

Den ivrige hobbyarkeologen Gunnar Rosenlund har nemlig leid inn SINTEFs georadar, en slags metalldetektor, og ved hjelp av denne har han påvist en metallgjenstand inne i kirkeveggen. Som han sier: «Det kan ikke være noe annet enn Magnus Lagabøtes sarkofag!» Man skal alltid være skeptisk til folk som sier at det kun finnes én mulig konklusjon. Men i dette tilfellet er det mange grunner til å være skeptisk. Svært mange.

Dødningehodet i Fredensborgveien

I Fredensborgveien 12 i Oslo, rett bak Regjeringskvartalet og Deichmanske bibliotek, ligger et ganske anonymt, rødmalt teglsteinshus. Men ser man nærmere etter, er det ikke så anonymt likevel. Og det består ikke bare av tegl.

I grunnmuren, mellom to kjellervinduer og ved siden av en trafo-boks, titter det fram en gråstein med en kunstferdig uthugget hodeskalle, to knokler i kors og en mystisk, halvt uleselig inskripsjon.

Hundre år gamle sjekketriks

Selvhjelpsbøker har eksistert siden den første Bibelen ble til. Men i vår moderne tid har denne sjangeren dreid seg mer om håndfaste temaer som Spis deg slank! eller Tenk deg rik!

De siste årene er det riktignok sjekkebøker som har tronet på bestselgerlistene: The Game og The Pickup Artist og jeg vet ikke hva. Enkelte mener at dette er et tegn på vår dekadente og kyniske tid, men noe nytt fenomen er det ikke. Siden tidenes morgen har det eksistert blyge beilere, og selvsagt har det vært eksperthjelp å få.

Sjekkespesialistens viktigste kunnskapskilde i 1908 var en hendig, liten bok med det velklingende navnet Kunsten at gjøre Lykke hos Damerne. Og selv om den høres uskyldig ut, er den langt mer kynisk enn noe av det som produseres i dag.

Finally, a religious book about mangos

I have previously discussed how ridiculous things can get when linguistic interpretations are filtered through politics. And particularly so when the process is lubricated with outright insanity. And sometimes politics and insanity join into their natural composite: Religion. This time I found a holy man who, through his powers, was enabled to discourse in length on the exact science of linguistics. The result is unsurprisingly baffling.

Some years ago, I had the pleasure of living six months in an Ananda Marga community. Ananda Marga is a yoga organization founded in India in 1955 and their followers are now spanning the globe, practicing yoga and meditation and abstaining from various things ranging from the obvious (alcohol and meat) to the more peculiar such as dark chocolate, onions or drinking while standing upright.

Er det 50 eller 52 delstater i USA?

Finn to feil.

De fleste har vel opplevd at både quiz-kvelder og ungdomsskoletimer har utartet når dette udødelige temaet kommer på banen. I enhver forsamling finnes det noen som er skråsikre på antall delstater. Og like sikkert er det at noen er uenig.

Svaret er altså, én gang for alle, femti ‒ 50 ‒ delstater. Dette kan du få bekreftet på både Wikipedia, Store norske leksikon og de offisielle nettsidene til amerikanske myndigheter.

Men selv om svaret er ganske ukomplisert, er spørsmålet i seg selv desto mer mystisk: Hvor kommer dette tallet 52 fra? Og hvorfor dukker det opp hver eneste gang noen lurer på dette?

Donald Duck og menneskene

Andeby ligger et sted mellom fantasi og virkelighet, og tar turen over grensa etter behov. Den er en rolig småby den ene uken, og en pulserende metropol den neste. Den ligger i umiddelbar nærhet av både jungel, gamle slott eller verdensrommet, alt ettersom. Både tropisk hete og rasende snøstormer er innenfor rekkevidde, og fysikkens lover oppheves når historien trenger det.

Men hva er det rareste i denne rare byen? At den befolkes av snakkende ender med klær? Nei, etter min mening er det tvert imot alle de andre innbyggerne. Den grå massen av helt normale bifigurer, statister med dress og hatt og en og annen replikk, som sammen utgjør et bakteppe til forveksling likt vår egen verden. Men bare nesten. For én liten, subliminal detalj avslører at slik er det slettes ikke. Nemlig de små, svarte hundesnutene.

Det er selvsagt noe svært menneskelig med ender som har klær, hus, lekser, gjeld og kjærlighetssorg, akkurat som oss. Vi kjenner oss igjen i dem, og tenker til slutt ikke på dem som fugler i det hele tatt. Man godtar bare at Andeby heter Andeby. På tross av at resten av andebyboerne ser svært så menneskelige ut. Men iblant er det noe som skurrer. For eksempel når vi en gang iblant legger merke til at hundefangeren selv er en hund.

Slik har det ikke alltid vært. En kort periode på slutten av 1940-tallet var Andeby nemlig befolket av ekte mennesker, med ekte neser og ører. En kort periode fikk familien Duck lov til å opptre i vår verden.

Bokanmeldelse: Norges arv fra fortiden – Folkeheltene som drog mot nord

Denne helt spesielle historieboka har jeg ønsket å formidle til andre i minst fem år. Og jeg har prøvd flere ganger, men jeg har aldri greid å gripe den an. Både fordi påstandene i boka er så hårreisende, og fordi teksten ikke har noen som helst struktur overhodet. Det eneste den kan sammelignes med, er en miks av Ringenes Herre, bladet En gal gal verden og et lastebillass med sentralstimulerende midler. Den er absolutt verdt å lese, men helt umulig å forklare for utenforstående. Det eneste jeg kan gjøre er å anbefale den.

Boka er, etter eget utsagn, en grensesprengende sensasjon. Forfatteren Einar Madsen fra Ålesund mener å ha avdekket glemte sannheter om Norges fjerne forhistorie. Dette gjelder ting som har skjedd så langt bak i tid at ingen har skrevet om det før. Årstallene i boka avslører riktignok en alvorlig mangel på grunnleggende regnekunnskaper. Og dette er betegnende for hele prosjektet.

77 forbrytere fra 1906

I skjønnlitteraturen har forbryterne aldri vanlige navn. De heter alltid sånt som «Goggen», «Padda» eller «Skalken». Dette er selvsagt et effektivt litterært grep, som definerer skurkene på siden av samfunnet på alle måter. Selv navnet, og dermed hele deres identitet, er avvikende og plump. Men dette er ikke bare et litterært fenomen. Disse navnene var fullt gangbare i de mørke smugene i Vika og på Vaterland for over hundre år siden.

Fra 1886 gav Kristiania Politikammer ut bladet Polititidende hver uke. Det ble sendt til politikamrene rundt i landet, og inneholdt informasjon om hvilke vaneforbrytere som var på rømmen, hvem som var satt fri i det siste og hvem som var mistenkt for dette og hint. Et reelt skurkegalleri. Og sammen med høyde, bredde, arr og tatoveringer finner vi selvsagt kallenavnene: nøyaktig registrert i sirlige kolonner. Med denne oversikten (og et grunnkurs i månsing) kunne politispanerne holde seg oppdatert på skyggesidens gjøren og laden.

Galgenhumor fra galgenes tid

For historikere er det selvsagt viktig å finne mest mulig detaljert, nøyaktig og pålitelig kildemateriale. Det er grunnsteinen i all historisk forskning. Men man skal heller ikke kimse av de mer vage, omtrentlige og kanskje også tullete kildene. De forteller også en historie ‒ men på en helt annen måte.

De harde trettiåra var en forferdelig tid. Den var preget ikke bare av utstrakt arbeidsledighet og fattigdom, men i store deler av Europa (også i Vest-Europa) var diktatur og undertrykkelse fortsatt dagligdags. Og som en klam hånd over det hele lå krigstrusselen, som etter hvert kom mer og mer for dagen. Man kan lese side opp og side ned om politisk polarisering, skarp retorikk og opprusting. Men et langt mer levende (og overraskende) bilde av den skremmende situasjonen får man fra vittighetsbladene.

Det kom ut en myriade av forskjellige vittighetsblader fra slutten av 1800-tallet og frem til etter krigen. De mest kjente var Vikingen, Hvepsen og Korsaren. De bestod stort sett av dagsaktuelle karikaturer og vitser, de ble trykket på billig papir med få farger og ble tatt omtrent like seriøst som tegneserier ble på 1980-tallet. Men de både dokumenterte og påvirket opinionen. Og så lenge man kjenner omstendighetene, kan de gi et klart bilde av hva som beveget seg i samfunnet.