Hvor står Norges mest berømte tre?

(Denne artikkelen er tidligere trykt i Aftenposten Historie nummer 10/2015.)

Torsdag den 8. mars 1979 trykket lokalavisa Tysnes et leserbrev fra en mann som hadde lagt merke til et litt spesielt furutre. Det sto på en bergknaus mot fjorden ved Onarheim, og det var forbausende likt det velkjente treet på hjelpestikke-eskene fra Nitedals Tændstikfabrik. Mon tro om ikke motivet var hentet herfra? Det gikk ikke lenge før han fikk svar. Neste uke trykket nabokommunens lokalavis et innlegg fra en som mente at alle visste vel hvor det berømte fyrstikktreet står: Det er gammelfurua ved kaia i Leirvik på Stord ... 18 kilometer unna! ^[1]

Norges mest berømte tre har senere blitt observert rundt omkring i de forskjelligste deler av landet ‒ helt avhengig av hvem du spør. Og ofte står det mistenkelig nært vedkommendes eget hjemsted, enten det nå er Tysnes, Stord, Haugesund, ^[2] Ulsteinvik ^[3] eller Porsgrunn. ^[4]

Hakekorsene på Solli plass

(Denne artikkelen er tidligere publisert på Aftenposten Viten.)

Mange har nok hevet et øyebryn eller to den første gangen de får øye på smijernsporten med hakekorsene på Solli plass i Oslo ‒ snaue hundre meter unna statuene av Winston Churchill og, en kort periode, Gunnar Sønsteby. Og har du ikke sett porten, har du sikkert lest om den. Med et par års mellomrom trykker avisene harmdirrende leserbrev fra provoserte forbipasserende: Nazi-propaganda midt i byen!

Aller verst gikk det i 1998, da en tysk turist fikk nervesammebrudd ved synet av porten, og kollapset på fortauet. I alle fall ifølge VG, som riktignok smurte tykt på da de omtalte bygget som et «Tredje Rike-bygg» med «Albert Speer-fasade». ^[1]

Verken Hitlers sjefsarkitekt Speer, eller noen andre nazister, har hatt med bygget å gjøre. Historien bak denne mystiske jernporten er i virkeligheten langt mindre dramatisk enn historiene rundt den.

Det udødelige hestehodet

(Foto: Liv Hegna/Aftenposten/Scanpix)

I mange år kunne ventende på Majorstua t-banestasjon hvile blikket på et svært, blått hestehode overfor perrongen. På ett av hustakene sto nemlig en gammel reklame for sigarettmerket Blue Master. En overlevning fra femtitallet ... og stikk i strid med norsk lov.

Staten forsøkte i flere år å få maleriet fjernet, mens gårdeier ville ha det fredet. Til slutt var det en full ungdom som klatret opp på taket og la debatten død.

Jalla Cola ‒ Historien om et merkevaremageplask

Det som er et elegant og salgbart merkenavn på ett språk, kan fort bli ubrukelig i en annen del av verden. De fleste husker vel historien om japanske Honda Fitta, som i all hast ble omdøpt til Honda Jazz i Europa. Internasjonale selskaper bruker milliarder på markedsføring. men likevel må de være forberedt på at ordet de har utviklet kan totalkræsje på ett eller annet språk.

Mer sjeldent er det at noen tråkker i sin egen, hjemlige salat. Spesielt når målgruppen ikke er større enn Møre og Romsdal fylke. Men det har skjedd. I 1997 skulle nemlig den lokale brusfabrikken prøve å snakke ungdommens sprog.

Partyløven i Schweigaards gate

I hovedstaden troner «signalbyggene» stadig tettere, det ene mer anonymt enn det andre. Men Oslo er seg selv lik – et sjarmerende, arkitektonisk lappeteppe – og den som har øynene med seg vil garantert finne bortgjemte perler her og der i glass- og betongørkenen.

For eksempel kan en av byens tristeste gater by sine fåtalls fotgjengere på et sjeldent skue: Et gammelt og ærverdig, men svært utradisjonelt riksvåpen. Hvor den ellers så trauste norske løve tydeligvis har slått seg løs og overdoset på Viagra.

På sørsiden av Schweigaards gate, i skyggen av Barcode-rekka og inneklemt mellom arkitektoniske mastodonter som Postgirobygget og Galleri Oslo, ligger det gamle Jernbanetollkammeret. I dag er det gjemt og glemt, men for snart 90 år siden ruvet det lysebrune teglsteinsbygget ved Schweigaards bro som byens nest største byggverk (etter Havnelageret) og definitivt det mest moderne.

Hvilken religion tilhørte Bronselagets målscorer?

De fleste har vel hørt om den gangen Hitler nektet å håndhilse på den svarte gullmedaljevinneren Jesse Owens under det såkalte nazi-OL i Berlin i 1936. Og de fleste har vel også fått med seg at historien egentlig ikke var så enkel. Men i dag kunne NRK melde om en mer lokalt vinklet gladsak i samme sjanger, som i hvert fall jeg ikke hadde fått med meg: Da kansleren noen dager senere ville roe nervene med en bankers tysk seier, gikk han på sin første og siste fotballkamp, kvartfinalen mot Norge. Det skulle han selvsagt aldri ha gjort.

Ti på topp: Gamle tidsskriftlogoer

De fleste har sikkert lagt merke til den rare f-en i logoen til Aftenpoſten. Det er selvsagt ingen f, men en gammeldags stav-s. Aftenpostens logo, eller avishode, stammer fra den gangen hele avisen ble satt i frakturtyper – også kalt gotisk skrift.

Mye av det typografiske arbeidet fra denne tiden er flott håndverk, og mange norske aviser grunnlagt på midten av 1800-tallet har fine, ærverdige avishoder. Spesielt imponerende er de tilfellene der man ikke bare satte tittelen med kunstferdige typer, men håndtegnet en helhetlig vignett med elastisk teksting, dekor, rammer og motiver. Dette er en underkjent kunstform, og jeg har derfor påtatt meg å kåre de ti beste.

Facebook krever en kopi av passet mitt

Når jeg møter folk i det virkelige liv, sier jeg selvfølgelig hva jeg heter. Hvis de virker hyggelige, kan jeg også fortelle mer om meg selv. Hvis de ikke virker hyggelige, forbeholder jeg meg retten til holde mine personalia for meg selv. Å gi vilt fremmede en fargekopi av passet mitt, er og blir uaktuelt.

Jeg har i ett års tid hatt en Facebook-konto, registrert under et kallenavn. Jeg har hatt en moderat bruk med omtrent 20 Facebook-venner, alle sammen er mennesker jeg kjenner godt og omgås ofte i virkeligheten. Jeg har brukt kontoen til å dele morsomheter eller gjøre avtaler med mine venner, og jeg føler ikke at ukjente tredjeparter som følger samtalen har et legitimt krav på å få vite hvor gammel jeg er, hvor jeg kommer fra, hvor jeg jobber og hvem jeg kjenner eller er i slekt med. Det vil jeg selv velge å fortelle dem, og derfor har jeg heller aldri registrert denne informasjonen.

De bortgjemte bøker

Norge er et sivilisert land med lange, gode arkivtradisjoner. Alt som utgis her til lands skal arkiveres. Alle bøker, aviser, tidsskrifter, CD-er, kart, brosjyrer, pamfletter, plakater, og så videre bevares av Nasjonalbiblioteket. Her finner du alt. Fra de siste bestselgerne, til Ibsens private kladdebøker og Roald Amundsens personlige dagbok fra Sydpolen. Og i avdelingen for libri rari (sjeldne bøker) kan du finne notatene til verdens første vitenskapelige eksperiment. Men ikke alt som utgis havner på utstilling. I en egen hylle innerst i kjellermagasinet, merket med bitteliten skrift, står avdelingen for libri seclusi ‒ «De bortgjemte bøker». Godt gjemt i en bunker under Solli plass står nemlig ett eksemplar av alle norske pornoblader.

Enda en kongegrav funnet!

23. april kunne både Aftenposten, VG og flere andre medier melde at kong Magnus Lagabøtes grav trolig var oppdaget inne i veggen i Domkirken i Bergen. Enkelte gikk også så langt som å påstå at den allerede var funnet.

Den ivrige hobbyarkeologen Gunnar Rosenlund har nemlig leid inn SINTEFs georadar, en slags metalldetektor, og ved hjelp av denne har han påvist en metallgjenstand inne i kirkeveggen. Som han sier: «Det kan ikke være noe annet enn Magnus Lagabøtes sarkofag!» Man skal alltid være skeptisk til folk som sier at det kun finnes én mulig konklusjon. Men i dette tilfellet er det mange grunner til å være skeptisk. Svært mange.