I grunnmuren, mellom to kjellervinduer og ved siden av en trafo-boks, titter det fram en gråstein med en kunstferdig uthugget hodeskalle, to knokler i kors og en mystisk, halvt uleselig inskripsjon.
Ærefull oppstandelse
Steinhellen med hodeskallen er en gravstein fra 1600-tallet, to hundre år eldre enn resten av huset. I flere mannsaldre har den ligget godt skjult inne i veggen, helt til en murer fant den under oppussing sommeren 2000. I dag er steinen klassifisert som verneverdig av Byantikvaren, og murpussen er åpen så alle kan få se den. Den ufullstendige inskripsjonen lyder som følger:
[...]LSEN MALER FORDOM BORGER [OC]
INDVONER WDI CH[RISTIANIA] [...]
VDI HANS ALDERS 43 AAR SAMT
HANS KIERE HOESTRV [...]
EREFVLD OBSTANNDEL[SE]
På moderne norsk blir dette:
[...]lsen Maler, forhenværende borger og
innbygger i Christiania [tekst mangler]
i sitt 43. leveår, samt
hans kjære hustru [tekst mangler]
ærefull oppstandelse
Bokstavene snirkler seg langs kanten av steinen, som nok lå flatt på bakken i sin tid. Dermed kunne man lese teksten ved å spasere to ganger rundt den. Men hva står det?
«...lsen» er slutten på farsnavnet, og «Maler» er en yrkestittel som også har fungert som etternavn. «Fordom Borger» tyder på at vedkommende har hatt borgerbrev, altså tillatelse til privat næringsdrift. Gravsteinen har tilhørt en malermester som døde som 43-åring – og hans kjære hustru.
Det er nærliggende å anta at steinen stammer fra Kristkirkegården, som omkranses av Fredensborgveien i nord. Det er ingen dum teori. Kristkirkegården ble anlagt under et voldsomt pestutbrudd i 1654, da førti prosent av byens befolkning omkom på fire måneder. Dette var Svartedaudens siste krampetrekning i Norge. Men steinen er faktisk enda eldre enn dette. Den kommer fra Christianias første kirkegård, som lå helt nede ved festningen.
Byens første domkirke
I 1639 kunne det nyreiste Christiania innvie sin første domkirke, Den Hellige Trefoldighets kirke. Den lå på vestsiden av Christiania torv, hvor Akersgata 2 står i dag. På denne tiden var kollekten ikke bare en god gjerning, men også et klart definert statussymbol: De velstående kunne kjøpe seg faste, prominente plasser i kirka. Og det betyr at navnene deres ble skrevet ned og bevart.
Blant dem som benyttet seg av dette var malermester Hans Olsen og hans hustru Ingeborg Sørensdatter: Han på rad 50, hun på kvinnesidens rad 18. For dette betalte de henholdsvis 3 og 5 daler.
Hans Olsen Maler var født i Ribe i Danmark i 1600, og døde i 1643: «udi hans Alders 43. Aar». Vi vet ikke når han kom til Norge, men det var antagelig i forbindelse med nyreisningen av Christiania etter at middelalderbyen under Ekeberg brant i 1624. Han dukker først opp som nybygger i Nedre Slottsgate i 1629. Senere giftet han seg med Ingeborg Sørensdatter og fikk minst to barn: En datter som døde i pesten, og en sønn som ble gullsmed.
I 1642 er han nevnt i lønningslistene på Akershus festning, der han har gjort en malerjobb på «Fruens kammer». I dag vet vi dessverre ikke hvilket rom dette er. Arbeidet er nok ikke bevart. Det er heller ikke den gamle domkirken. 21. april 1686 ble tårnet truffet av et lyn. Både kirken og en tredjedel av byen brant. Etter dette bygget man en ny domkirke, som fremdeles står på Stortorvet.
Gravsteinene lå igjen på branntomta, kanskje dekket av ruiner og jord. Og sakte men sikkert begynte de å synke nedover i den bløte leirjorda. Her lå de i to hundre år og slumret, mens Christiania vokste videre over dem. Tomta ble etter hvert tilsluttet festningen, og i 1773 ble den tatt i bruk som ridebane for artilleriet.
Hellig trefoldighets kirke på det eldste kjente bildet av Christiania, tegnet av en besøkende franskmann i 1685, året før kirken brant. Tegningen er trolig laget etter hukommelsen, og bygningene er nok noe fantasifullt gjengitt. Kirken har også fått feil navn, og fjellene i bakgrunnen er kalt «Dovrefjell».
I 1860 ble det bestemt å bygge en ny kirke på samme sted. Da grunnen ble åpnet, fant man bare vassjuk leirjord. Det ble klart at prosjektet kom til bli både slitsomt, langtekkelig og dyrt. Men i slagget dukket det stadig opp ferdighogget stein: restene av den gamle domkirken. Murtvangen i byen var nettopp utvidet, og ferdig byggestein var en ettertraktet vare. I 1866 fant arbeiderne enda en firkantet stein, som de satte til side med resten. Da jord og leire ble vasket av, kom en hodeskalle til syne.
Riksarkivet hadde på denne tiden kontorer på festningsområdet, og den senere riksarkivar Henrik Jørgen Huitfeldt-Kaas ble oppmerksom på den bemerkelsesverdige steinen. Han tok en avskrift av teksten, før steinen ble sendt videre og «anvendt i annet Øiemed». I dag vet vi at dette øyemedet var muring i Fredensborgveien.
Senere ble det også funnet tre gravplater av metall, og en del fragmenter av gravstein. Det er trolig tilfeldig at akkurat Hans Olsens stein fremdeles var så intakt at teksten kunne leses. Den fullstendige teksten på steinen gikk som følger:
Hervnder ligger begraven erlig oc welachde oc forstandige Mand Hann Olsen Maler fordom Borger oc Indvoner wdi Christiania oc barnefød vdi Ribe af erlig egde Foreldere oc døede her vdi Christiania den 30 jully Anno 1643 vdi hans Alders 43 Aar samt hans kiere Hoestrv erlig dydieg och gvdfrygtige Qvinde Ingebor Søfrensdoeter barneføed vdi Obsloe och doede Anno 16__ den ____ vdi hendis Alders __ Aar Gud gife denem enn gledelig oc en erefvld Obstanndels(e).På mer eller mindre moderne norsk blir dette:
Herunder ligger begravet den ærlige, velaktede og forstandige mann Han[s] Olsen Maler, tidligere borger og innbygger i Christiania, født i Ribe av ekte foreldre og død i Christiania den 30. juli 1643 i sitt 43. leveår. Samt hans kjære hustru, den ærlige, dydige og gudfryktige kvinne Ingeborg Sørensdatter, født i Oslo [dvs. Gamlebyen] og død den ______ i sitt __ leveår. Måtte Gud gi dem en gledelig og ærefull oppstandelse.Det er etterlatt et åpent felt for konas dødsår. Hun overlevde sin mann, og flyttet senere til Øvre Eiker. Kirkebøkene fra denne tiden er ikke bevart, og vi vet ikke når hun døde. Men hun ble ikke begravet under denne steinen, som da var forlatt og glemt.
Ifølge Byantikvarens liste over verneverdige bygg, ble husrekka i Fredensborgveien 2–14 reist en gang mellom 1862 og 1869. Vi kan nå anta at i alle fall nummer 12 ble påbegynt i 1866. Steinen var tydeligvis intakt da den ble funnet og forevist herr Huidfeldt-Kaas, og så senere hugget til for å passe mellom kjellervinduene i grunnmuren.
I august 1936 ble halvparten av steinen funnet inne i grunnmuren, helt i hjørnet til høyre for der den andre halvparten vises i dag. Den halve steinen ble tatt ut, og overlatt til Oslo Bymuseum. Aftenposten gjengav den gangen den delen av inskripsjonen som mangler på dagens stein, og kommenterte at den andre halvparten «kommer nok for dagen i sin tid».
Den 25. juli 2000 ble den andre halvparten funnet under byggearbeid. Denne gangen anmodet byantikvaren om at steinen fikk stå der den sto, og gjort synlig for alle. Den er i dag en av byens mest anonyme severdigheter.
Memento mori
I dag kan det synes makabert å lage en gravstein med en hodeskalle på, men på 1600- og 1700-tallet var det slettes ikke uvanlig. Skjeletter som bilde på noe skremmende eller ondskapsfullt er av relativt ny dato. Dødningehodet med korslagte lårbein var i mange hundre år et nøkternt symbol på død og forgjengelighet.
I denne sammenhengen ble hodeskallene hyppig brukt på gravmonumenter, og man kan fremdeles se et par slike ellers i Oslo: I ruinene av Hallvardskatedralen (i Ruinparken i Gamlebyen) ligger graven til godsforstander Anders Lauritsen fra 1627, og på Krist-kirkegården kan man se en barnegrav fra «Den store Pestis Tid», vinteren 1654. Begge prydes av det vi i dag kaller «sjørøvertegnet».
Denne symbolbruken inngår i en kontinental tradisjon, som ble tatt til det ekstreme i noen katolske land. I Sør-Europa muret man lenge inn ekte dødningehoder på portene over kirkegårdene, og mange har nok sett de berømte skjelett-kirkene hvor alt inventaret er laget av menneskeknokler. Den mest kjente er Sedlec-kirken i Tsjekkia.
Når vi ser en slik omgang med menneskelige levninger, skjønner vi at døden var langt mer til stede i folks dagligliv. Man hadde nok respekt for de døde, men ikke nødvendigvis kroppen deres på samme måte som i dag: Religionen hadde et betydelig fokus på kroppens forgjengelighet og sjelens evige liv. Og ikke minst klokkertro på skremselspropaganda. Dette billedspråket skulle være en påminnelse om at døden kunne komme når som helst. Det var en trussel som på denne tiden – med sine epidemier, kriger og elendige HMS-forhold – var helt reell.
Også militæret har i mange land brukt dødningehodet som et tegn på dødsforakt. Mest kjent er de fryktede spesialtroppene i Hitlers SS, som «arvet» emblemet fra de prøyssiske hussar-regimentene, grunnlagt av keiser Frederik II.
Dødningehodet som advarsel på giftflasker fra begynnelsen av 1900-tallet. Her opptrer symbolet som et rent praktisk piktogram, uten noen videre symbolikk.
Med tiden skiftet både samfunnet og religionen fokus, og 1700-tallets mørke, praktiske determinisme måtte vike for et mer romantisk århundre. Gradvis forsvant døds-estetikken og fokuset på den fysiske forråtnelsen, til fordel for fremstillinger av selve gjenoppstandelsen, med hvitkledde engler blant bølgende cumulusskyer.
Til slutt ble vi stående igjen med den rent praktiske anvendelsen av dette symbolet, slik de fleste kjenner det i dag: En konkret advarsel om død, for eksempel på giftflasker, høyspentledninger eller det karikerte sjørøverflagget.
Atter til verdighet
Gravsteinen til Hans Olsen Maler er er svært godt bevart, og lite slitt av vær, vind og sur nedbør sammenlignet med annet steinarbeid fra samme tid. Dette kommer nok av at den har tilbragt mesteparten av sitt lange liv innkapslet i stummende mørke, først under jorda på Christiania torv og senere blant mur og mørtel i Fredensborgveien.
Etter 361 år fikk Hans Olsen Maler endelig den prominente plasseringen han betalte sine tre daler for i 1639 – og forhåpentligvis vil han bli husket for evig.
Kilder:
- Aftenposten, 15. august 1936.
- Aftenposten, 27. juli 2000.
- Berg, Arno: Akershus slott i 1600–1700-årene. Cappelen. Oslo, 1951. Bind 2, s. 148.
- Byantikvaren Oslo: Rapport fra befaring til Fredensborgveien 12, Oslo. Saksnummer 2000/997.
- Collett, Alf: Gamle Christiania-Billeder. Cappelen. Christiania, 1909. s. 19 ff.
- Finne-Grønn, S. H.: Oplysninger om Familier i Oslo og det gamle Christiania. I: Norsk Tidsskrift for Genealogi, Personalhistorie, Biografi og Literærhistorie. Cammermeyer. Oslo, 1926. Bind III, ss. 41-42.
- Gausdal, Ranveig: Kirkene på Kristiania torv. I: Tobias nr 4/1998.
- Heiberg, Gabriel: Den sande Selv-Fornægtelse: Betragter i en christelig Lig-Tale (etc). Bergen, 1764. (Illustrasjon)
- Huitfeldt-Kaas, H. J.: Gravskrifter og lignende Inscriptioner fra forskjellige Norske Kirker. I: Personalhistorisk Tidsskrift. København, 1880. Bind 1, s. 255.
- Torkelsen, Edwin: Christianiæ Dom-Kirkes Bog 1632–1677. Norsk historisk kjeldeskrift-institutt. Oslo, 1978. s. 111.