Hundre år gamle sjekketriks

Selvhjelpsbøker har eksistert siden den første Bibelen ble til. Men i vår moderne tid har denne sjangeren dreid seg mer om håndfaste temaer som Spis deg slank! eller Tenk deg rik!

De siste årene er det riktignok sjekkebøker som har tronet på bestselgerlistene: The Game og The Pickup Artist og jeg vet ikke hva. Enkelte mener at dette er et tegn på vår dekadente og kyniske tid, men noe nytt fenomen er det ikke. Siden tidenes morgen har det eksistert blyge beilere, og selvsagt har det vært eksperthjelp å få.

Sjekkespesialistens viktigste kunnskapskilde i 1908 var en hendig, liten bok med det velklingende navnet Kunsten at gjøre Lykke hos Damerne. Og selv om den høres uskyldig ut, er den langt mer kynisk enn noe av det som produseres i dag.

Lukket omslag
Det vovede bildet av en herre som holder sin frue i et myndig halsgrep mens han forsøker å røske av henne kjoletøyet, kommer fra et såkalt «lukket omslag». Det vil si at det var limt rundt hele boka, som en slags konvolutt, for å beskytte kvinner og barn mot å uforvarende komme i kontakt med innholdet og bli så sjokkskadet at de må på nervesanatorium.

Etter å ha betalt sine 25 øre, hadde man både godtatt risikoen og forhåpentligvis bevist overfor bokhandleren at man var over myndighetsalderen. Så var det bare å sprette opp omslaget med en kniv, og begi seg ut på kjøttmarkedet.

Boka følger et ganske enkelt trinn-mønster, hvor hvert råd følges av et enda mer drastisk tiltak, dersom det første forslaget ikke virket. På denne måten garanteres det at leseren til slutt vil få sin hjertens kjær i trygg, ekteskapelig havn med de herlighetene det innebærer.

Tivoli og avvisning
Her er det ikke det minste snakk om sjekkereplikker eller andre ice-breakere. Å gå rundt og si «god dag» til vilt fremmede damer var i 1908 ansett som det ytterste barbari, og hun ville være i sin fulle rett til å anrope nærmeste politikonstabel. Kontakten starter helst med at de to unge introduseres i sømmelige former hos felles venner ‒ og herren tilkjennegir sin intensjon, for eksempel i form av en høflig invitasjon til å gå på tivoli.

I de fleste tilfeller bør dette være nok til at ens lykke er gjort, og boka kan kasseres. Men er man riktig uheldig, kan det jo alltids forekomme at dette lille fremstøtet ikke faller i god jord ‒ det stødes tilbage af en Strøm af Kulde og Modvilje, som det så malerisk heter i boken. Man blir simpelthen avvist. Og det er et problem. Nå gjelder det først og fremst å finne ut av hvorfor i all verden damen ikke er interessert i å bli godt gift.

Forfatteren ramser opp fem mulige årsaker til avvisningen: Det er enten en talefeil, som lesping eller stamming, eller han har et vanskapt organ (kanskje forvridde bein etter polio, eller noe lignende), eventuelt spasmer eller råtne tenner. (Personligheten nevnes ikke med ett eneste ord, så det kan det ikke være.) Disse skavankene kan lett ordnes, ved å enten ta et talekurs eller underlegge seg medisinsk behandling.

Og så, naar de ovennævnte Ulemper er fjernede, kan maaske den forelskede Yngling med bedre Held gjenoptage sit Frieri. («Yngling» betyr ung mann, ordet er heldigvis aldri i bruk lenger.)

Den lille spire til ekteskapelig lykke er allerede sådd, og nå kan den heldige herre for eksempel forsøke seg med et skriftlig frieri ‒ et frierbrev. Og da er det viktig å ikke bli for varm i trøya. Ingen liker kjærlighetsbrev fulle av overstrømmende føleri: Brevet maa affattes (skrives) i en jevn, rolig, behersket form uden Spor af Affektation.

Forfatteren bedyrer at dette skal fungere i de fleste tilfeller. Men dersom mot formodning heller ikke dette skulle gjøre susen, må han ty til sterkere lut.

Kjeft og trakassering
Det vil altså si å ...

... væbne sig med Kulde og se til at udspeide en eller anden liden Feil hos hende. En eller anden Forfængelighed eller Unatur. Denne Feil eller Svaghed skal han overlegent moralisere over, saa hun føler sig krænket og saaret. Hun blir vred paa ham, hermed ophører Ligegyldigheden, og hun bærer Nag til ham. Det er altid noget at begynde med.

Man kan altså godt plage og kjefte på henne, for i alle fall å få litt oppmerksomhet. Hva skjedde med fordums ridderlighet, som å legge frakken sin over sølepytter og slikt? Denne boka er tvert imot en ganske god håndbok i å være motbydelig. Men det er ikke alt! Dersom det ikke engang hjelper å hundse den stakkars jenta for å få viljen sin, kan vår helt med god samvittighet ta seg til rette på egenhånd. Det skal visstnok alltid fungere bra:

Han benytter sig af et Øieblik, da de befinder sig paa Tomandshaand, da trykker han resolut et varmt lidenskabeligt, heftigt Kys paa hendes røde, svulmende Læber. Virkningen bliver ofte storartet, hendes latente Kærlighed slaar nu over i Kogepunktet ‒ Kysset bliver en Bro mellem de to Sjæle, ‒ i Lidenskabs Glød gjendgjælder hun det, og før Ynglingen ved af det, er han forlovet med sit Hjertes Flamme.

Dette er en uvanlig svulstig beskrivelse av et overgrep. Men ifølge forfatteren har denne metoden også sine fallgruver: Det kan hende piken påstår hun ikke liker å bli klådd og klint på uten å bli spurt først, og at hun slettes ikke har noen latent kjærlighet. Men ta det med ro, det er selvsagt bare noen hun sier for å gjøre seg fin:

Det tør skje, at hun støder ham voldsomt fra sig med et indigneret: ”Fy, De burde virkelig skamme Dem.” Men selv om hun ser muggent til ham den første Tid herefter, skal Ynglingen derfor ikke lade sig forbløffe. Pigens Vrede er blandet af en vis Beundring over Mandfolkets Resoluthed. Snart vil hun atter huldt tilsmile ham, og den Tid er maaske ikke fjern, da han kan ”plukke Jordbær under Sneen” med den Elskede.

Så sånn er det.

Hvordan skaffe introduksjoner?
Men boka tar også for seg andre omstendigheter. Noen er jo i den uheldige situasjon at den utkårede ikke tilhører ens egen omgangskrets. Da blir man jo heller ikke propert introdusert! Og det å gå rundt og hilse på folk man ikke kjenner, det går ikke. Da er det bare én utvei: Stalking!

Han maa se til at udspeide hendes Forhold, mærke sig i hvilken Retning hendes daglige Spadser-ture gaar, eller, om hun er ansat i en Forretning, hvilken Vei, Sporvogn eller anden Befordring hun bruger for at komme dit. Staar hun ved Disken i en Butik, maa han blive Kunde der. Han maa se til at krydse hendes Vei meget ofte.

Når man har kartlagt hennes minste bevegelser, kan man leie inn noen til å spille «lazaron» og overfalle den stakkars jenta (som nå sikkert er et fullstendig nervevrak). Når denne innleide ransmannen løper avgårde med veska hennes, kan hovedpersonen ganske enkelt entre arenaen og skuespille en durabelig heltegjerning. Under slike omstendigheter vil hun uten tvil benytte seg av sin rett til å starte en samtale, og da er det bare å sette igang og fortelle om sin egen fortreffelighet.

Ifølge boka skal dette fungere for alle, uansett øvrige handicap: det var en fyr som gjorde nettopp dette, og hans Heltemod havde gjort et saa storslagent Indtryk paa Pigehjertet, at det ikke sagde hende noget fra eller til, at han var ret og slet Snekker!

Hvordan skaffe seg menn?
Hele denne blekka høres kanskje ut som et produkt av et antikvert kjønnsrollemønster, med mannen som den uimotståelige jeger og kvinnen som en tankeløs dings. Det er helt riktig. Men så enkelt er det likevel ikke.

Omtrent samtidig kom det nemlig ut en annen bok, myntet på den andre halvparten av selvhjelpsmarkedet: Kunsten at gjøre Lykke hos Mændene: Anvisning for unge Piger til paa kort Tid at blive Fruer.

Og denne er minst like dramatisk som sin mannlige motpart. Giftelystne kvinner oppfordres blant annet til å utspionere enkle bytter i form av enkemenn. Disse har ofte masse penger og et romslig, nedbetalt hus. Og deres sønderknuste hjerter er lette å smelte.

Det er bare å forhøre seg og finne ut mest mulig om den døde, og så kopiere henne i klessmak, oppførsel og meninger. Og så ...

... gjerne dukke op paa Kirkegaarden, naar han besøger sin Hustrus Grav – naturligvis høist tilfældig og under Skin af, at hun ogsaa har en eller anden kjær Afdød, som hviler her.

Det er temmelig foruroligende å tenke på at noen kanskje har fulgt dette rådet en eller annen gang. Vi får bare inderlig håpe at sjekkehåndbøker, da som nå, ikke speilet den virkelige verden.

Og uansett hvor kynisk dagens pickup-litteratur beskyldes for å være, står det i det minste ingenting om å kle seg ut som en død kone og vandre rundt på kirkegården i påvente av hennes enkemann! Det er kanskje det mest creepy som finnes i hele verden.


Gamle dager
Enten man mener likestillingen har kommet langt nok eller ikke, er det uansett et kjempesprang i riktig retning at kjønnene ikke lenger lever i to forskjellige verdener.

For hundre år siden opererte man med separate skoleklasser, separate yrker og separate sosiale arenaer. Dette var selvsagt en normativ kodeks, som ikke alltid ble gjennomført i praksis. (Det hadde nok ikke blitt skrevet tonnevis av bøker om umoral hvis den ikke ble praktisert ett eller annet sted!)

Men likevel fantes det en hel del folk på denne tiden som knapt hadde snakket ordentlig med representanter for det motsatte kjønn før de var gifteklare, og måtte kaste seg hodestups ut i en vilt fremmed verden. Da er det ikke annet å vente enn at prosessen blir en famlende og fordomsfull affære fra begge kanter.

En av de viktigste forutsetningene for at likestillingen har kommet så langt som den har siden 1908, er nok at man begynte å snakke sammen. Og i mellomtiden har flere av anbefalingene fra denne boka blitt definert som straffbare handlinger. Som seg hør og bør.

Men la oss nå hoppe tilbake til vår hypotetiske, lykkelige par. Dersom boka mot alle odds skulle fungere, og det skjønne akklimatiserte 1908-paret finner hverandre til slutt ...

Da er det bare å gå til innkjøp av en tredje bok i lukket omslag: Lægens Raad til Unge Kvinder og Mænd som skal gifte sig. I tråd med tiden handler denne utelukkende om kjønnssykdommer: Syfilis, dryppert, hård og bløt sjanker og alle andre slags kjøttsår og verkebyller fra gamle dager.  Sjekkebøkene er skremmende nok, men dersom denne boka noen gang har blitt forevist en nyforlovet ungpike, så skal jeg vedde på at hun gikk i kloster på dagen.