Hvor står Norges mest berømte tre?

(Denne artikkelen er tidligere trykt i Aftenposten Historie nummer 10/2015.)

Torsdag den 8. mars 1979 trykket lokalavisa Tysnes et leserbrev fra en mann som hadde lagt merke til et litt spesielt furutre. Det sto på en bergknaus mot fjorden ved Onarheim, og det var forbausende likt det velkjente treet på hjelpestikke-eskene fra Nitedals Tændstikfabrik. Mon tro om ikke motivet var hentet herfra? Det gikk ikke lenge før han fikk svar. Neste uke trykket nabokommunens lokalavis et innlegg fra en som mente at alle visste vel hvor det berømte fyrstikktreet står: Det er gammelfurua ved kaia i Leirvik på Stord ... 18 kilometer unna! ^[1]

Norges mest berømte tre har senere blitt observert rundt omkring i de forskjelligste deler av landet ‒ helt avhengig av hvem du spør. Og ofte står det mistenkelig nært vedkommendes eget hjemsted, enten det nå er Tysnes, Stord, Haugesund, ^[2] Ulsteinvik ^[3] eller Porsgrunn. ^[4]

Hakekorsene på Solli plass

(Denne artikkelen er tidligere publisert på Aftenposten Viten.)

Mange har nok hevet et øyebryn eller to den første gangen de får øye på smijernsporten med hakekorsene på Solli plass i Oslo ‒ snaue hundre meter unna statuene av Winston Churchill og, en kort periode, Gunnar Sønsteby. Og har du ikke sett porten, har du sikkert lest om den. Med et par års mellomrom trykker avisene harmdirrende leserbrev fra provoserte forbipasserende: Nazi-propaganda midt i byen!

Aller verst gikk det i 1998, da en tysk turist fikk nervesammebrudd ved synet av porten, og kollapset på fortauet. I alle fall ifølge VG, som riktignok smurte tykt på da de omtalte bygget som et «Tredje Rike-bygg» med «Albert Speer-fasade». ^[1]

Verken Hitlers sjefsarkitekt Speer, eller noen andre nazister, har hatt med bygget å gjøre. Historien bak denne mystiske jernporten er i virkeligheten langt mindre dramatisk enn historiene rundt den.

Det udødelige hestehodet

(Foto: Liv Hegna/Aftenposten/Scanpix)

I mange år kunne ventende på Majorstua t-banestasjon hvile blikket på et svært, blått hestehode overfor perrongen. På ett av hustakene sto nemlig en gammel reklame for sigarettmerket Blue Master. En overlevning fra femtitallet ... og stikk i strid med norsk lov.

Staten forsøkte i flere år å få maleriet fjernet, mens gårdeier ville ha det fredet. Til slutt var det en full ungdom som klatret opp på taket og la debatten død.

Jalla Cola ‒ Historien om et merkevaremageplask

Det som er et elegant og salgbart merkenavn på ett språk, kan fort bli ubrukelig i en annen del av verden. De fleste husker vel historien om japanske Honda Fitta, som i all hast ble omdøpt til Honda Jazz i Europa. Internasjonale selskaper bruker milliarder på markedsføring. men likevel må de være forberedt på at ordet de har utviklet kan totalkræsje på ett eller annet språk.

Mer sjeldent er det at noen tråkker i sin egen, hjemlige salat. Spesielt når målgruppen ikke er større enn Møre og Romsdal fylke. Men det har skjedd. I 1997 skulle nemlig den lokale brusfabrikken prøve å snakke ungdommens sprog.

Partyløven i Schweigaards gate

I hovedstaden troner «signalbyggene» stadig tettere, det ene mer anonymt enn det andre. Men Oslo er seg selv lik – et sjarmerende, arkitektonisk lappeteppe – og den som har øynene med seg vil garantert finne bortgjemte perler her og der i glass- og betongørkenen.

For eksempel kan en av byens tristeste gater by sine fåtalls fotgjengere på et sjeldent skue: Et gammelt og ærverdig, men svært utradisjonelt riksvåpen. Hvor den ellers så trauste norske løve tydeligvis har slått seg løs og overdoset på Viagra.

På sørsiden av Schweigaards gate, i skyggen av Barcode-rekka og inneklemt mellom arkitektoniske mastodonter som Postgirobygget og Galleri Oslo, ligger det gamle Jernbanetollkammeret. I dag er det gjemt og glemt, men for snart 90 år siden ruvet det lysebrune teglsteinsbygget ved Schweigaards bro som byens nest største byggverk (etter Havnelageret) og definitivt det mest moderne.