Pornografien, eller «nakenbladene», gjorde sitt inntog på det norske tidsskriftmarkedet i 1950, med Cocktail som det første. På denne tiden forbød straffelovens §211 fremdeles «trykte fremstillinger av utukt» ‒ I samme åndedrag som enkelte andre aktiviteter som med god grunn er ulovlige fremdeles. Men de første nakenbladene var av et ganske rolig kaliber, langt mindre støtende en en spasertur i Frognerparken, og salget ble i praksis tolerert så lenge bladene ble oppbevart under disken.
Men selvsagt vakte det forargelse bare at de fantes: Avisene meldte om samfunnsforfall, og mottok voldsomme mengder leserbrev. I Halden gikk kioskeierne sammen for å boikotte denne fordervelige nyvinningen, og bystyret i Oslo forsøkte å få salget forbudt fra kiosker som leide kommunal grunn. Utgiverne ble flere ganger politianmeldt av privatpersoner over hele landet, for både utukt og for brudd på den offentlige anstendighet. (Ja, det gikk faktisk an å anmelde folk for dette.) I 1953 avholdt Riksadvokaten en oppsamlingssak og fant at de norskproduserte bladene, som stort sett inneholdt akt- eller badedrakt-fotografier, ikke var grove nok til å dømmes. Presedensen var satt. Importørene av enkelte drøyere utenlandske utgivelser ville likevel bli straffeforfulgt, og Oslo politikammer ble anmodet om å holde et øye med utviklingen også i Norge.
I denne strenge tidsånden var det Universitetsbiblioteket som arkiverte alle norske utgivelser for ettertiden. Etter en liten stund med fast mottak av nakenblader, ble det bestemt å låse dem inne. Det vil si, magasinet er uansett låst for publikum. Nakenbladene ble stilt opp i egne, låste skap inne i det låste magasinet. Dobbelt-låst, med andre ord.
Det finnes mange teorier om bakgrunnen for denne bestemmelsen. Én påstand er at deler av personalet ikke ville ha denslags stående innimellom skikkelige ting. Man kunne jo risikere å utsettes for synet av nesten hva som helst mens man gikk hyllelangs, og det gikk på arbeidsforholdene løs. Mange mente visstnok at dette ikke var noe å ta vare på i det hele tatt: Kulturbevaring var det i hvert fall ikke. Men mandatet er utvetydig: Alt som utgis skal bevares, og hvis innkommende materiale skal filtreres etter hva personalet til enhver tid finner moralsk eller politisk passende, da mister et nasjonalt arkiv mye av sin funksjon. Sånn er det bare. Men å måtte se på det skulle man altså ha seg frabedt!
En motstridende teori går på at en (helt annen) del av personalet tvert imot var litt for ivrige etter synet av «hva som helst». Ifølge én historie skal store deler av samlingen være tilbakeført etter lengre opphold i enkelte ansattes garderobeskap, stuet unna til privat bruk. Dette dreier seg altså om en forgangen tid, da seksuell forknytthet nærmest var en folkesykdom som kunne få noen og enhver til å fire på yrkesstoltheten. Slik er det heldigvis ikke lenger, og i dag står samlingen trygt bak de normale sikkerhetsdørene, uten ekstra kjetting og hengelås. Nye blader oppbevares ikke lenger separat, men klassifiseres på vanlig måte og plasseres sammen med alle andre blader. Likevel er dette en av samlingene med absolutt størst manko, og frem til for noen få år siden ble bladene lånt ut på en spesiell, bevoktet lesesal. Dette for å ha full kontroll på at like mange blader kom tilbake som ble lånt ut.
Komplett Aktuell rapport 1981–2007.
Men om den ikke er helt komplett, er samlingen likevel omfangsrik. De ansatte kan fortelle at den blant annet inneholder flere nedlagte titler, som Alle Menn og Kriminaljournalen, sistnevnte med flere artikler av Jens Bjørneboe som aldri kom ut i bokform. Disse titlene er et felles referansepunkt for en hel generasjon, og Cocktail er omtalt på megetsigende måter i både Lars Saabye Christensens Beatles, Ingvar Ambjørnsens Elling, Jan Kjærstads Forføreren, Arild Nyquists Barndom ‒ og utallige flere romaner man gjerne regner blant Norges litterære kanon. Enten man liker det eller ikke: Synd er også kulturarv.
På vei inn i samlingen er også en nylig donasjon av undergrunnspublikasjoner med homofil tematikk, fra så langt tilbake som 1960-tallet. På den tiden var dette rett og slett lovstridig, så det sier seg selv at ikke mange eksemplarer er bevart. Dette ble heller ikke distribuert som andre tidsskrifter, så hadde det ikke kommet hit i gave hadde man aldri fått bevart det for ettertiden ‒ Og kanskje aldri fått registrert at det overhodet eksisterte.
Ifølge de ansatte er det ikke et problem at lånerne blir uregjerlige når de får fram disse pikante heftene:
‒ Nei da, tidsskrifter er bare til lesesalsbruk, og i de omgivelsene er det svært få som er motiverte til å benytte seg av dette materialet slik det opprinnelig var tenkt å brukes. Og hvis er flaut å spørre etter Cocktail i kiosken, er vel ikke bibliotekets gravstille og svært akustiske lesesal akkurat neste stopp. Men bladene lånes med jevne mellomrom, stort sett av forskere som ser etter de forskjelligste ting: Det kan være alt fra sosiologi til tidsskrifthistorie, eller tekster av forfattere som senere slo gjennom i andre sjangre.
‒ Ved én anledning hjalp vi en eldre frue som hadde figurert i bladet da hun selv var ung. Hun hadde kvittet seg med sitt eksemplar da hun giftet seg, men nå var mannen gått bort og hun ville gjerne ha en ny kopi! Bladene fra 1950- og 1960-tallet er jo stilsikre produksjoner fra en mer uskyldig tid, da denne bransjen nok var mindre kynisk enn i dag. Det var tydelig at denne damen var stolt av sitt modige, yngre jeg. Hakket mindre sjarmerende var han som ringte og visste nøyaktig hvilket nummer av Lek brorens nye samboer hadde opptrådd i...
Avslutningsvis: Er dette Norges største pornosamling?
‒ Akkurat dét har vi heldigvis ikke anledning til å undersøke. Men vi har 190 hyllemeter med menighetsblader. Det tror jeg vi er alene om.