«Ture gennem Danmark»

Dette er tittelen på en bok mine foreldre alltid har hatt stående i bokhylla. Den ble nok skrevet en gang på 1970-tallet, da folk med langt hår og/eller skjegg dro på sykkelferie til Danmark for å spille gitar i strandkanten og drikke øl om morgenen. Sikkert en fin tid. Jeg mistenker mine foreldre for å ha vært med på den bølgen, litt fordi vi har en rekke naturmalerier fra Skagen laget av min far, og litt fordi denne bølgen strakte seg inn i mine første leveår, da med bil i stedet for sykkel og Faxe Kondi i stedet for øl. Jeg husker levende det militærgrønne teltet med impregnertlukt, piknik-kurver fulle av finsand, febrilsk men ørkesløs rav-leting, torvkledte bindingsverkhus, røde pølser, Anders And, porno i hvert eneste butikkvindu, gladtjukke og gladfulle folk som sa uforståelige ting – og den trassige gamle blå Peugeoten som gjorde sitt siste sprell da den mistet den ene døra et sted langs kysten av Kattegat.

Men det aller artigste var likevel navnene på stedene vi kjørte gjennom. Jeg husker godt at vi i baksetet lo godt da vi kjørte inn i byen Haderslev på Sønderjylland, fordi slev ikke er noe man ville brukt i et stedsnavn her til lands. Danskene har nemlig et annet forhold til stedsnavn enn oss.

Det glade sekstitall: Per Borten i trusa

Per Borten, statsminister fra Senterpartiet 1965–1971, var glad i å vise fram ting.

Det han huskes for i dag, er at han framkjempet loven om offentlighet i forvaltningen, også kalt offentlighetsloven, som sier at alle skal ha rett til innsyn i offentlig saksgang – noe som i vår tid regnes som en selvfølge. Han huskes også fordi han under en flytur i februar 1971 viste fram fortrolige dokumenter (som ikke kan fremvises offentlig) til sidemannen.

Det ble ikke bedre av at dokumentene omhandlet Norges EEC-søknad, og sidemannen var leder i det som i dag heter Nei til EU. Skandalen var et faktum, og to uker senere måtte Borten gå. Også huskes han for å ha karakterisert den kranglete koalisjonsregjeringen sin som en stabel med sprikende staur.

Men det han huskes aller best for, enten han vil eller ikke, er den gangen han viste fram underbuksa si på forsida av Dagbladet.

Den 6. august 1969 trykte nemlig Dagbladet en flott billedserie av en sigarrøykende statsminister på hjemgården i Sør-Trøndelag, spradende rundt kun iført truse, sko og armbåndsur.

Fikk VG-sjokk!

Sjokk-ingress!
VG er antagelig Norges mest sjokkerende avis. Hvem har vel ikke stått i kø på butikken og fundert på hvor uendelig mange kombinasjoner man kan lage med ordet «sjokk»? Og hva er egentlig et sex-sjokk? Vel, nå er svaret her!

Jakten på Jørgen i den gule dressen

Denne historien begynner forrige vinter. Tidlig en mørk morgen med rim på bakken, frostrøyk i lufta og fem minutter for lenge under dyna. Jeg haster av gårde på glatt asfalt, godt forsinket forbi Bislett stadion, inn på gamle Frydenlund, tvers over gårdsplassen for Riksrevisjonen, og på veien må jeg passere en høylytt gjeng med pauserøykende revisorer. Det er her et bruddstykke av deres pausesamtale fanger min oppmerksomhet: Jørgen Kosmo kommer ikke i dag. Hva, kommer han ikke? Nei, han er sykemeldt. Svineinfluensa. Uff da.

Jørgen Kosmo, tenker jeg og glemmer med ett forsinkelsen. Gode, gamle forsvarsminister på nittitallet Jørgen Kosmo. Han var den første politikeren jeg kunne identifisere, fordi han ikke så ut nøyaktig slik som alle de andre (minus Bendik Rugaas). Og selvfølgelig litt fordi navnet hans hørtes ut som «kosmos». Jeg husker at jeg var ganske ung og så på nyhetene uten å få med meg all verden, jeg skjønte for eksempel ikke helt forskjellen på Gudmund Hernes og Yngve Hågensen, men når Jørgen Kosmo dukket opp med sitt glade åsyn, ropte jeg «Pappa, pappa, se der er Jørgen Kosmo!»

Jørgen Hårek Kosmo hadde i sin tid et slags rufse-image. Praktisk og ujålete, ikke noe dilldall. (Et bilde som ifølge ham selv var «skapt av mediene, men helt greit for meg» ‒ et i og for seg ganske ujålete utsagn.) Den forhenværende tømreren fra Fauske spiste visstnok heller i pølsebua på Karl Johan enn i Stortingskantina, lenge før Bjarne Håkon Hanssen PR-rådgav seg selv til å gjøre det samme. Han har sin helt egen versjon av saltendialekta, han patter stadig på en slapp rullings under den bustete hengebarten, og den karakteristiske hår-bølgen går Jan P. Syses berømte krøll en høy gang. Og sist men ikke minst: Den legendariske kanarigule dressen han alltid hadde på seg når han skulle utenlands.