Sider

fredag 27. januar 2012

Bokanmeldelse: Norges arv fra fortiden – Folkeheltene som drog mot nord

Denne helt spesielle historieboka har jeg ønsket å formidle til andre i minst fem år. Og jeg har prøvd flere ganger, men jeg har aldri greid å gripe den an. Både fordi påstandene i boka er så hårreisende, og fordi teksten ikke har noen som helst struktur overhodet. Det eneste den kan sammelignes med, er en miks av Ringenes Herre, bladet En gal gal verden og et lastebillass med sentralstimulerende midler. Den er absolutt verdt å lese, men helt umulig å forklare for utenforstående. Det eneste jeg kan gjøre er å anbefale den.

Boka er, etter eget utsagn, en grensesprengende sensasjon. Forfatteren Einar Madsen fra Ålesund mener å ha avdekket glemte sannheter om Norges fjerne forhistorie. Dette gjelder ting som har skjedd så langt bak i tid at ingen har skrevet om det før. Årstallene i boka avslører riktignok en alvorlig mangel på grunnleggende regnekunnskaper. Og dette er betegnende for hele prosjektet.

fredag 20. januar 2012

77 forbrytere fra 1906

I skjønnlitteraturen har forbryterne aldri vanlige navn. De heter alltid sånt som «Goggen», «Padda» eller «Skalken». Dette er selvsagt et effektivt litterært grep, som definerer skurkene på siden av samfunnet på alle måter. Selv navnet, og dermed hele deres identitet, er avvikende og plump. Men dette er ikke bare et litterært fenomen. Disse navnene var fullt gangbare i de mørke smugene i Vika og på Vaterland for over hundre år siden.

Fra 1886 gav Kristiania Politikammer ut bladet Polititidende hver uke. Det ble sendt til politikamrene rundt i landet, og inneholdt informasjon om hvilke vaneforbrytere som var på rømmen, hvem som var satt fri i det siste og hvem som var mistenkt for dette og hint. Et reelt skurkegalleri. Og sammen med høyde, bredde, arr og tatoveringer finner vi selvsagt kallenavnene: nøyaktig registrert i sirlige kolonner. Med denne oversikten (og et grunnkurs i månsing) kunne politispanerne holde seg oppdatert på skyggesidens gjøren og laden.

torsdag 12. januar 2012

Galgenhumor fra galgenes tid

For historikere er det selvsagt viktig å finne mest mulig detaljert, nøyaktig og pålitelig kildemateriale. Det er grunnsteinen i all historisk forskning. Men man skal heller ikke kimse av de mer vage, omtrentlige og kanskje også tullete kildene. De forteller også en historie ‒ men på en helt annen måte.


De harde trettiåra var en forferdelig tid. Den var preget ikke bare av utstrakt arbeidsledighet og fattigdom, men i store deler av Europa (også i Vest-Europa) var diktatur og undertrykkelse fortsatt dagligdags. Og som en klam hånd over det hele lå krigstrusselen, som etter hvert kom mer og mer for dagen. Man kan lese side opp og side ned om politisk polarisering, skarp retorikk og opprusting. Men et langt mer levende (og overraskende) bilde av den skremmende situasjonen får man fra vittighetsbladene.

Det kom ut en myriade av forskjellige vittighetsblader fra slutten av 1800-tallet og frem til etter krigen. De mest kjente var Vikingen, Hvepsen og Korsaren. De bestod stort sett av dagsaktuelle karikaturer og vitser, de ble trykket på billig papir med få farger og ble tatt omtrent like seriøst som tegneserier ble på 1980-tallet. Men de både dokumenterte og påvirket opinionen. Og så lenge man kjenner omstendighetene, kan de gi et klart bilde av hva som beveget seg i samfunnet.