Mye av det typografiske arbeidet fra denne tiden er flott håndverk, og mange norske aviser grunnlagt på midten av 1800-tallet har fine, ærverdige avishoder. Spesielt imponerende er de tilfellene der man ikke bare satte tittelen med kunstferdige typer, men håndtegnet en helhetlig vignett med elastisk teksting, dekor, rammer og motiver. Dette er en underkjent kunstform, og jeg har derfor påtatt meg å kåre de ti beste.
Det var spesielt nisjebladene, for eksempel foreningsblader, som hadde storslåtte vignetter. For en seriøs dagsavis ville det blitt oppfattet som billig og tullete med et kunstnerisk utformet avishode. Men tidsskriftene som utkom sjeldnere, og henvendte seg til en bestemt målgruppe, vel følte at de måtte by på enda mer i hvert nummer. Lenge var det også sparsommelig med illustrasjoner inne i selve bladet, men ett eller annet blikkfang måtte man ha. Vignetten ble dermed et sted hvor illustratørene kunne utfolde seg.
Dagens tidsskriftlogoer skal være mest mulig forenklede og snappy, og kun vake diskret i bakgrunnen for et slående forsidebilde. Og all ære til markedsføringsstrategene bak dette systemet, som sikkert fungerer utmerket i salgsøyemed. Men rent kunstnerisk var gullalderen for 100–130 år siden, da tidsskriftvignetten oppstod i skjæringspunktet mellom typografi, illustrasjon og symbolbruk. Resultatet var en hel rekke små kunstverk fra den spede begynnelsen til det som i dag er et omfattende fagfelt: Reklametegning og grafisk design.
Jeg har valgt ut det som – ut fra min egen, helt personlige smak – må være Norges ti flotteste tidsskriftvignetter gjennom tidene. Det er ikke tilfeldig at de spenner over tidsrommet 1879–1912.
(Takk til Nutta Haraldsen for opplysninger om tegnerne.)
Tegner: Cornelius Flom, 1899.
Zions Vægter (altså vokter) var menighetsbladet til syvendedagsadventistene. Det inneholdt en hel del uforståelige gammeltestamentlige artikler, og noen mer lettbente dikt om «nådens glans» og «evangeliets bud». Uansett er vignetten både slående med den kraftfulle typografien, elegant med banneret og eikebladene i sikker strek, og symbolmettet med en oppslått bibel og en stigende sol i bakgrunnen. Jeg hadde gjerne kjøpt dette bladet for å se nærmere på logoen, så får innholdet være så kryptisk som det bare vil.
Tegner: Wilhelm von Hanno, 1879.
Dette er et klassisk eksempel på de tidligste illustrerte tidsskriftlogoene: Utførelsen er litt stiv og kan til en viss grad minne om en sigareske. Til gjengjeld er hele utformingen så uendelig tidstypisk. Den er tegnet av Wilhelm von Hanno, arkitekten som også tegnet blant annet Trefoldighetskirken i Oslo og de ikoniske posthorn-frimerkene. Denne vignetten føyer seg inn i en internasjonal tradisjon med å avbilde landets hjerte, her Karl Johans gate og Stortingsbygningen. (Grand Hotel fikk ikke sitt nåværende utseende før i 1913.) Tilsvarende blader fra Sverige og Danmark hadde lignende bilder av Norrbro og Holmen kanal. Legg også merke til riks- og byvåpnene langs kanten, som ble så populære under nasjonalromantikken at man til slutt måtte forby privat bruk for å unngå at det gikk helt inflasjon i dem.
Nummer 8: Den unges ven
Tegner: Jo Piene, 1910.
Den Unges Ven ble grunnlagt i 1880. Denne vignetten fra 1910 er helt klart britisk-inspirert, med et typisk viktoriansk-nygotisk bladverk av kristtorn. Typografien er umåtelig velbalansert, god hjulpet av en porsjon flaks: Legg merke til at alle ordene inneholder bokstavene E og N, med elegante buelinjer, og at den runde G-en står nøyaktig i midten. En fryd for øyet!
Tegner: Ukjent, 1912.
Organet for hvalfangst-, guano- og sildeoljeindustrien inneholdt bransjenytt, relevant forskningsmateriale og reklame for tannkrem som tåler minusgrader, anbefalt av Roald Amundsen. Bladet ble nedlagt i 1968, mens hvalfangsten gradvis ble nedbygget. Typografien er stram, men samtidig leken (se hvordan N og H hjelper hverandre), omkranset av rytmiske bølgeornamenter og et mektig bilde av en spermhval som bryter overflaten i opprørt hav. Man får følelsen av at hvalfangerne – eller i alle fall denne illustratøren – må ha hatt en slags ærefrykt for de kolossale dyrene. Legg også merke til den fjonge skriften i undertittelen.
Tegner: Ukjent, 1899.
Sangertidende – målgruppen var alle som likte å synge – inneholdt stort sett noter og sangtekster. Vignetten er et klassisk eksempel på de elementene fra art noveau som ble resirkulert i 1960-tallets psykedeliske plakatkunst: Den organiske skriften, de svaiende notelinjene og ikke minst de japansk-inspirerte tåkeformasjonene i bakgrunnen. Det eneste som mangler er å bytte ut den lille kjeruben med et silketrykk av Bob Dylan.
Tegner: Johannes Kølbel, 1906
Medlemsbladet for Kongelig Norsk Seilforening kom ut første gang i 1906. Hvert nummer var på åtte sider, spekket med foreningsvedtak, liste over nye medlemmer og reklame for seilbåter, Frydenlunds øl, Larsens vin og Buchanan's whisky. Ikke nødvendigvis i den rekkefølgen. Vignetten er energisk, med semaforflagg, trosser og taljer i alle retninger, og en heftig passatvind som nærmest velter seg ut mot tilskueren. Her er det veldig mye bevegelse – som seg hør og bør.
Tegner: Ukjent, 1909.
Dette var medlemsbladet til lokfører-fagforeningen, og målgruppen var antagelig ganske liten. Bladet, på fire sider hver måned, inneholdt da også stort sett referater fra forskjellige fagforenings-turer. Med tog, selvsagt! Vignetten viser oss hva toget betydde rundt århundreskiftet: Vill natur og kraftig teknologi, de to største kjente superkreftene, i skjønn forening. Tegningen kombinerer god gammeldags jernbaneromantikk med stilfull typografi. Jeg blir glad hver gang jeg ser Lokomotivmands-Tidende, og hadde jeg vært litt mer interessert i å lese om fremmede folks fagforeningsreiser, skulle jeg jammen ha begynt å samle systematisk. (Lokomotivmandstidende kommer fremdeles ut, og bruker fremdeles en variant av den gamle logoen.)
Tegner: Andreas Bloch, 1897.
Urd var et banebrytende kvinneblad, grunnlagt i 1897 og oppkalt etter nornen Urd fra norrøn mytologi. Bladet hadde større fokus på kultur og til dels politikk enn andre samtidige kvinneblader, og frontet flere kvinnelige forfattere. Vignetten fremstiller Urd som heller vann fra Urdarbrunn, visdommens kilde, på Yggdrasil, livets tre. Jeg har alltid vært svak for kombinasjonen av 1800-talls nasjonalromantikk og art noveau, og dette er et virkelig prakteksemplar. Legg merke til samspillet mellom de forskjellige teksturene: Det bølgete vannet nederst, den grove trebarken som nesten fyller ut hele billedflaten, og den graderte himmelen i bakgrunnen. Som kontrast fremstår de to svanene som kritthvite. De fjorten (!) hakekorsene er riktignok litt forstyrrende, men det var selvsagt ikke en problemstilling i 1897. Vignetten ble riktignok omtegnet, tilsynelatende i linoleumssnitt og uten svastikaer, til julenummeret i 1942. Denne noe pregløse logoen ble beholdt helt til bladet gikk inn i 1958.
Tegner: Othar Holmboe, 1898.
Medlemsbladet for baker-foreningen kom ut annenhver uke, og inneholdt siste nytt fra bakerfaget, som for eksempel en lang artikkel om «Kagespørgsmaalet, der har vagt megen Interesse ikke alene blandt Konditorene, men ogsaa blandt det kagespisende Publikum.» Hva problemet egentlig var, kommer dessverre ikke tydelig fram for utenforstående. Vignetten er monumentalt symmetrisk og utført i sirlig ståltrykk. Legg merke til ikke bare den feiende flotte kransekaken, men også kringlen og kjevlene i bakgrunnen. Denne blir jeg aldri lei av.
Tegner: Ukjent, 1897.
Dyrenes Ven var medlemsbladet til Dyrebeskyttelsesforeningen. Det inneholdt artikler om prisutdelinger til snille veterinærer, nyvinninger innen human slakting, og oppfordringer til ikke å bruke utstoppede småfugler som hattepynt! Logoen er tidløs, velkomponert og lett. Og den inneholder så mange elementer: Et brennende hjerte, det sjarmerende svale-paret, og ikke minst ormen og gjedda. Selv de ekle dyra får være med! Det er umulig å ikke bli i godt humør av denne.