Triage

Triage, kjent og kjært fra krigskomedien M*A*S*H, skal innføres på Legevakta i Oslo. Det støtter jeg fullt ut, og jeg drister meg også til å si at det er på høy tid. Jeg har vært på legevakta én gang, og da opplevde jeg noe ganske skammelig som ville ha vært unngått dersom man hadde hatt kompetent triage-personell til stede. Men det er, som vanlig, en lang historie.


♫ Oh, don't you know
That's the sound of the men
workin' on the chain gang ♫
Dette hendte for et par år siden, da jeg hadde dagjobb i byggebransjen. Dagen begynte ganske bra, med beskjed om at jeg skulle på piggejobb. (Det er den klassiske veiarbeider-jobben: Å stå og holde et pressluftbor.) Piggejobb er vanligvis en fornøyelse: Tiden flyr, og det å måke unna asfalt, betong og armering som om det var smør, gir deg virkelig følelsen av å få ting gjort. I tillegg var det sommer og soloppgang og deilig å være kroppsarbeider, så naturligvis var stemningen god.

Den sank derimot betraktelig da jeg kom ut på adressen og fikk tatt jobben i nærmere øyensyn. For det første foregikk den i et klamt maskinrom under jorda. For det andre skulle hullet absolutt være høyt oppunder taket. Vanligvis gir man pigghammeren tyngde med sin egen kroppsvekt, som så konsentreres og forsterkes til den kan knuse hva som helst. Dette fungerer utmerket så lenge apparatet håndteres vertikalt. Skal man derimot stå og pigge opp på skrå, er saken en helt annen. Det er forferdelig tungt og tar ti ganger så lang tid. I tillegg måtte jeg stå og vakle på ei gebrekkelig og litt for kort gardintrapp, og sløse vekk masse kroppsvekt på å holde balansen. Og som om ikke alt dette var mer enn nok, nevnte basen i forbifarten at det gikk høyspentkabler «inni veggen der et sted.» Så jeg burde «være forsiktig.» Så gikk han sin vei, og jeg sto igjen alene under jorda i trettifem varmegrader med en elektrisk pigghammer, ei bitte lita gardintrapp fra første verdenskrig og en forferdelig skremmende murvegg med ukjent innhold.

Naturligvis var dette ikke en fristende jobb i det hele tatt. Jeg så for meg at jeg presset meg selv maksimalt, overgikk min menneskelige yteevne for minste tariff, bare for å bli ferdig med driten ‒ og så dø av elektrosjokk fem på halv fire. Ikke det minste fristende.

For å være ærlig vet jeg ikke om det var en underbevisst forsvarsmekanisme eller rett og slett fysisk utmattelse etter to timers hardkjør, men dagen endte i alle fall tidlig. Piggen stod fast i hullet, som den med jevne mellomrom gjør når du ikke har mulighet til kontinuerlig dreining. Jeg slo om fra hammer til bor for å skli den ut, men holdt ikke hardt nok i skaftet. Piggen holdt stand, og i neste sekund fikk jeg 18,5 kilo Hilti rett i panna. Jeg husker at det smalt, og jeg var forundret over at jeg ikke datt ned fra gardintrappa. Jeg klatret rolig ned, satte meg på noen betongklumper og kjente meg svimmel. Så la jeg merke til at jeg var helt rød i fanget. Legevakta neste.

Nå er det kanskje nok proletarsjargong, og på tide med en liten motespalte: Jeg hadde naturligvis ikke på meg finstasen. En firma-t-skjorte av billigste sort, snekkerbuksa mi var til vask eller noe slikt den dagen, jeg husker i alle fall at jeg hadde på meg ei fillete dongeribukse av det slaget man bruker når man skal male, stelle i hagen eller rive en betongvegg. Verneskoene var delvis reparert med gaffateip, og hjelmen og matpakka oppbevarte jeg i en støvtett Rimi-pose. Som naturligvis hadde blitt ganske støvete på utsiden. Etter to timer med svetting i en sky av betongstøv var det naturligvis ikke mye igjen av hudens friske glød. Håret blir også ganske grått og stivt av slik behandling, og med halve fjeset dekket av størknet blod og temmelig omtåket av det som senere viste seg å være en hjernerystelse, fremsto jeg kanskje ikke som noen utmerket samfunnsborger. Ikke at det burde ha noe å si.

På legevakta ble jeg såvidt kikket på, og bedt om å sette meg og vente. Jeg gjorde som jeg fikk beskjed om, og glei inn og ut av ørska mens jeg gradvis ble klar over at alle fikk hjelp unntatt meg. Til slutt satt jeg igjen alene, og da gikk jeg like godt bort og spurte om det var min tur snart. Sjukesøstera så oppgitt på meg og sukket «Ja, hva er det som har skjedd, da?» Jeg fikk såvidt begynt, «Jeg har skadet meg på jobb,» og da glapp det ut av henne: «Har du jobb?» Så kikket hun ordentlig på kuttet i panna, trykket på en knapp og et kvarter senere var fjeset mitt nyvasket og sydd sammen igjen. Hun hadde rett og slett trodd at jeg var narkoman!

Moralen er først og fremst at man skal si nei til åpenbart farlige jobber uten tilstrekkelig utstyr og sikring. Det begynte jeg med etter dette. Hva som ville skjedd dersom jeg hadde blitt grillet av tusen volt får jeg aldri vite. Men det hadde jeg aldri fått vite hvis det faktisk hadde skjedd heller, så samme kan det være. Men det mest hårreisende er likevel å oppleve at rusmisbrukere (eller folk som tilfeldigvis ser ut som rusmisbrukere akkurat den dagen) ikke får medisinsk tilsyn når de trenger det.

Det finnes nok masse grunner, sikkert helt legitime, til at man ikke vil pirke i blodet til sprøytenarkomane uten at det er helt nødvendig, eller la dem vandre fritt på bakrommet med masse medikamenter i hver eneste skuff. For alt jeg vet har legevakta kanskje også erfaring med at et kutt i panna ikke er verdens undergang for en som stikker hull i sitt eget blodomløp flere ganger daglig. Man kan rett og slett ikke late som om de er akkurat som alle andre. Men det burde likevel være helt selvsagt at også de får hjelp når de trenger det, og ikke minst et ærlig svar. Å bli bedt om å vente, når formålet er at man skal gi opp og gå, det er helt uhørt. Jeg skjønner godt hvorfor ordet «umenneskelig» stadig dukker opp i denne debatten, for en slik behandling har jeg ikke opplevd verken før eller siden. (Bortsett fra hos Aetat, da, men det sier seg vel selv.)

Jeg vil ikke akkurat kalle meg et offer for samfunnet, men både jeg og de som faktisk er det, fortjener bedre medisinsk behandling enn bare et stilltiende press om å forsvinne. Triage skal i utgangspunktet føre til at alle får nøyaktig den hjelpen de trenger. Og her er det min erfaring at legevakta ved Nybrua har litt å lære.