Sånn er det å gå i operaen.
Tegneseriene har sitt eget formspråk, som blant annet medfører at det er utrolig lett å se på folk hva de jobber med. Selvsagt har kokkene kokkelue og politimenn politiuniform, det har de da også til en viss grad i virkeligheten. I Andeby går det enda lengre og er enda tydeligere: Hundefangerne bærer stadig rundt på en håv, ordføreren er alltid en gris med flosshatt, og folk som har tapt alle pengene sine går med en tønne rundt kroppen i stedet for klær. Og hvordan ser man at noen er operasangerinne? De har på seg vikinghjelm, veiver iherdig med et spyd, og har som oftest på seg en real ringbrynje. Jeg vet ikke hvorfor ordførere er spesielt grisete, eller om det noen gang har vært fattig-mote å bytte ut klær med tomme tønner. Men jeg kan fortelle dere hvorfor operasangerinner kler seg ut som vikinger. Denne historien begynner i et lite, hvitmalt trehus ganske midt i Hamar sentrum.
Her, i den såkalte Strandstuen, ble det den 12. juli 1895 født ei jente som etter hvert skulle bli en verdenskjent sopran, spesielt i sitt glansnummer som valkyrien Brünnhilde i Wagners operasyklus Der Ring des Niebelungen. Og her begynner også historien om denne artikkelen: Jeg er ingen opera-fantast, men jeg liker tegneserier. Så da jeg nylig var på vei gjennom Hamar sentrum og så et hjemmesnekret reklameskilt for Kirsten Flagstad-museet, tenkte jeg at dit må jeg. Kanskje har de et ekte operasangerinne-vikingkostyme. Og hvis ikke, har de kanskje verdens største hundrelapp eller noe slikt.
1. Kirsten Flagstad i sin mest kjente positur i internasjonal sammenheng. Fra The Metropolitan.
2. Kirsten Flagstad i sin mest kjente positur i norsk sammenheng.
Det skulle vise seg at Kirsten Flagstad verken oppfant valkyrie-drakta eller holdt seg til én spesiell versjon. Richard Wagner skal ha vært litt av en kontrollfrik, som ville ha oppsyn med ikke bare kostymene og kulissene, men også fikk bygd et spesial-operahus i Bayreuth i Bayern, med tilpasset akustikk til sine egne verker. Vikingdrakten stammer herfra, allerede fra den første scenografien fra 1876. Det skal også nevnes at alle figurene i stykket er norrøne halvguder og bærer diverse viking-mundur. Stykkene ble da også skrevet under en omfattende viking-motebølge i Nord-Europa på slutten av 1800-tallet, som for øvrig sammenfalt med en fornyet interesse for middelalderen i hele den vestlige verden. Flagstad opptrådte som Brünnhilde, i hjelm og brynje, på Bayreuth-festspillene i 1933 og -34.
På dette tidspunktet er det sannsynlig at Brünnhilde-figuren ikke utgjorde noe ikon, eller rettere sagt noen operasangerinne-stereotypi i den kollektive bevissthet. Folk koblet kanskje vikingkostymer og Wagner generelt, men noe fellesbilde på opera – så ikonisk at det kunne fungere i tegnefilmenes renskårede språk – var Brünnhilde ikke. Men dette skulle forandre seg. Allerede året etter, i 1935, fikk Kirsten Flagstad fast engasjement ved The Metropolitan Opera i New York. Hennes første opptreden (riktignok som Sieglinde, en annen brynjekledt vikingkvinne) var en braksuksess, og ved hjelp av en direktesending i radio ble salen fylt fra halvtom til stappfull etter første akt. Og ikke nok med det: De fleste Flagstad-biografer er enige om at hun reddet ærverdige men lavkonjunktur-rammede The Met fra konkurs i løpet av sin første sesong der i 1935. Kirsten Flagstad fra Hamar var blitt The Voice of the Century.
Selvsagt var dette store nyheter i opera-miljøet. Men opera-miljøet bestod også den gangen av de kondisjonerte. I historisk kontekst er det vanskelig å se at Flagstads opptreden skulle ha mye å si for almuen, trettitallsalmuen som var opptatt med å stå mesteparten av dagen i kø utenfor arbeidskontoret eller suppekjøkkenet, og som hvis de kunne skrape sammen penger til en billett neppe ville ha råd til å innfri kleskoden. Selvsagt var Brünnhilde hyppig avbildet i avisen, og selvsagt snobbet folk mer oppover i datidens rigide klassesamfunn enn de gjør nå. Men noe folke-fenomen tror jeg ikke vi kan kalle det enda. Børskrakket i 1929 og de påfølgende harde trettiåra medførte et stort frafall fra overklassen, og mange hadde helt andre ting å tenke på.
Men en bieffekt av depresjonen var en omprioritering av utgiftene hos folk flest. Folk bruker selvsagt mer penger når de har mer penger, og når de har lite bruker de dem annerledes. To ting blir viktigere: Mat og virkelighetsflukt. Man holder seg i live og holder motet oppe. To viktige indikatorer er at spritsalget tok av (riktignok etter mange års forbud) og marijuana ble utbredt blant den hvite middelklassen (til tross for et nyinnført forbud). Men det vanligste var likevel billigere, mer ufarlige gleder: Kinobesøket har aldri vært så høyt som under depresjonen. Trettitallet var også tegnefilmenes spede gullalder, og Walt Disney selv skal ha kalt Mikke Mus "et barn av depresjonen". I motsetning til hva man umiddelbart ser for seg, var Disney-filmene på trettitallet teknisk på høyden med både lyd og farger, og flere av dem spiller for tettpakkede tv-skjermer den dag i dag. Tenk for eksempel på Snehvit og de syv dvergene fra 1937 eller Mickey's Trailer (Der Mikke, Donald og Langbein sitter i campingvogna og spiser maiskolber) fra 1938. Det var på denne tiden det allmenne tegnefilmspråket ble utviklet. Narrativ animasjon var en relativt ny oppfinnelse, lydfilm likeså, og folk flokket til kinomørket for å slippe unna den enda mørkere hverdagen. Og de som ikke hadde vært i Metropolitan Opera og sett Kirsten Flagstad, de fikk se henne nå.
Hennes eneste filmopptreden var i spillefilmen The Big Broadcast of 1938, en slags varieté-kavalkade som også var Bob Hopes gjennombruddsfilm. Filmen skulle fremstille ubegrenset luksus, et populært tema for trettitallsfolks dagdrømmerier. Filmen foregikk ombord i et cruiseskip med egen operascene, og på scenen skulle verdens fremste operasangerinne opptre. Valget var enkelt. Kirsten Flagstad som Brünnhilde fremførte et utdrag fra Valkyrierittet, iført en spesialdesignet platebrynje med vinge-hjelm og romersk-aktig skjold, ivrig veivende med et kort spyd. Heretter var det klart for alle hvordan en operasangerinne skal se ut.
Denne drakta, verdens første mainstream operasangerinne-vikingkostyme, befinner seg nå rett til høyre for inngangsdøra i Strandstuen på Hamar, på permanent utlån fra Paramount Pictures. Sannelig, sannelig! Og jeg som bare flåset. Der ser man.
1. Kirsten Flagstad i sin mest kjente positur for folk som ikke hadde råd til å gå på The Metropolitan: Fra The Big Broadcast of 1938.
Her er et videoklipp. Advarsel: Synginga er grusom å høre på.
2. Det selvsamme kostymet, utstilt på Hamar.
Utover dette tegneseriehistoriske klenodiet kan Kirsten Flagstad-museet også by på flere ting fra den kollektive underbevisstheten. De hadde faktisk også en ganske stor hundrelapp. Jeg vet ikke om det var verdens største, men den var helt sikkert mer enn 125% av normal størrelse, noe som er ett av Norges Banks mange krav for å kunne gjengi pengesedler i faksimile. I tillegg kunne museet fremvise flere eksempler på Kirsten Flagstads mangfoldige broderiarbeid, deriblant et egenkomponert blomstervase-motiv som i dag pryder det hvite feltet på forsiden av 100-lappen. Bare se etter selv.
Blant et stort utvalg av hennes smykker kan man også se øredobbene som er avbildet på det hvite feltet på baksiden av hundrelappen. Og sist men ikke minst portrettfotoet som utgjør selve hovedmotivet. Dette bildet er et rollefoto, det forestiller altså ikke Kirsten Flagstad i seg selv, men derimot rollefiguren Germaine fra operaen Les cloches de Corneville, iført en bredbremmet, fransk-aktig hatt med en rose på. På seddelen er forøvrig bildet speilvendt, for at den store rosen skal havne i ytterkant, og ikke lage ubalanse i resten av designen. Og sist men ikke minst kunne museets gjester forsyne seg fra en stor skål med Opera-mints. Kirsten Flagstad-museet på Hamar kan altså anbefales på det aller varmeste.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar